Jules Verne i Norge

[english version to come]
Et mytisk og eksotisk element i flere av Jules Vernes romaner er en berømt norsk  tidevannsstrøm – også kalt malstrøm. Fenomenet ble først introdusert i fantastisk litteratur av den amerikanske forfatter Edgar Allan Poe (1809–49). Jules Verne, som ved flere anledninger har erkjent sin litterære inspirasjons-gjeld til Poe, har benyttet malstrømmen i nord som et truende element i bakgrunnen i flere av bøkene som er omtalt på jules-verne.no.
Det går frem av forfatterens beskrivelser at det dreier seg om naturfenomenet Moskstraumen (eller Moskenesstraumen), ved Værøy og den lille øya Mosken ytterst i Lofoten i Nordland

Poes novelle, A descent into the maelstrom (1841)
kan leses i oversettelse (dansk) her, Oslo: 1953

Mosken -strømmen, utenfor Lofotodden, omtales i flere Jules Verne-romaner,
og omtales under.

[Fra etterord  til En Verdensomseiling under havet (PJ.Moe, Vidarforlaget 2015)]
.
«Entre les îles Feroë et Loffoden» – mellom Værøy og Lofoten
(n41)

Utover de kildene som er nevnt, slik som disse referansene til Norge og nordmenn, inneholder romanteksten også inspirasjonskilder, litterære lån eller allusjoner til andre forfatteres verk. Starten på boken bringer raskt tankene på Herman Melvilles (1819–91) roman om det hvite hvalen «Moby-Dick» (1851)
– både jaktsekvensen og deler av persongalleriet. Den barske kapteinen Ahab og hans skip forfølger det fryktede, hvite monster i dagevis. På samme måte
jager Kaptein Farragut på Abraham Lincoln etter det de også anser å være et sjøuhyre. Om bord på skuta til Ahab finner vi fortelleren Ishmael og harpuneren Queequeg. På dekket av Abraham Lincoln holder fortelleren Aronnax utkikk sammen med Ned Land, harpuneren fra Quebec. Ja, franskmannen Jules Verne har selvfølgelig sørget for at den canadiske harpuneren kommer fra den fransktalende delen av landet, slik at Paris-professoren får en samtalepartner han kan snakke sitt morsmål med.

Forfatteren har i avisintervju og andre sammenhenger gitt til kjenne sine litterære inspiratorer. Han har nevnt Sir Walter Scott, James Fenimore Cooper, Daniel Defoe, Johann D. Wyss og ikke minst den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe (1809–49). I verdensomseilingen kommenterer Verne kort en romantekst av Poe.

[…] der Edgar Poes overanstrengte fantasi beveget seg med letthet. Hvert øyeblikk ventet jeg, slik som den fantastiske Gordon Pym, å se «den tilslørte menneskeskikkelsen, av mye større proporsjoner enn noen beboer på jorda, liggende tvers over den fossen som forsvarer tilgangen til polen (s. 160).

Jules Verne refererer her til Poes fortelling fra Antarktis: The
Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket (1838). Dette er en
fortelling som Verne i sin begeistring faktisk skrev en fortsettelse
til, under navnet «Le Sphinx des glaces». Og denne sfinxen av is er nok
den «tilslørte menneskeskikkelsen» han sikter til her i romanen.

Bare ved ett tilfelle i sin karriere forfattet Verne et litterært essay.
Dette ble skrevet fem år før verdensomseilingen og het «Edgar Poe
et ses œuvres» (1864). Her kommenterer Verne blant andre Edgar
Allan Poes novelle «A descent into the maelstrom» (1841). Denne
novellen foregår ved øya Mosken ytterst i Lofoten (n42).

‘This’, said I at length, to the old man – this can be nothing else
than the great whirlpool of the Maelström.’ ‘So it is sometimes
termed’ said he. ‘We Norwegians call it the Moskoe-ström, from
the island of Moskoe in the midway.’ […] ‘Between Lofoden
and Moskoe’, he says, ‘the depth of the water is between
thirty-six and forty fathoms; but on the other side, towards Ver
(Vurrgh) this depth decreases so as not to afford a convenient
passage for a vessel, without the risk of splitting on the rocks …
[E.A. Poe 1841]

Det er godt kjent at Verne var sterkt inspirert av Poes beretning om
malstrømmen ved øya «Ver» og «Moskoe» – altså nær øya Mosken
og Værøy nord i Norge. Meget spesielle og kraftige strømforhold
oppstår mellom Lofotodden ytterst på Moskenes øya og den lille
Mosken. Hvirvelstrømmen som Poe beskriver og som har inspirert
Verne, blir kalt Moskstraumen (Mosken-strømmen) og skyldes
tidevann. Fenomenet oppstår når strømmen snur og det dannes strømskavler og hvirvler.

—
Helt på slutten av Nemos verdensomseiling under havet styrer han Nautilus oppover i Norskehavet. Når ferden nærmer seg kysten av Nordland legger Verne ut om denne fryktede tidevanns strømmen utenfor Lofoten. At sjømannen Verne kunne mye om slikt kan vi regne med. Han seilte selv ved flere anledninger
forbi det noen mener er verdens kraftigste tidevannsstrøm – The Alderney race – mellom kanaløya Alderney og det franske fastlandet, ikke langt fra der han selv bodde.

Det har vist seg i flere lands oversettelser at Vernes franske
betegnelse og stedsangivelse for den kraftige strømmen ytterst i
Lofoten er mulig å feiltolke: «Entre les îles Feroë et Loffoden»
Stedet Værøy kan fort bli til navnet Færøy(ene). Hetzel-for
lagets måte å skrive øynavnet på – Feroë – har nok forvirret
noen oversettere. Vi vet fra flere romaner at Verne kunne være
unøy aktig med stavingen. I tillegg er det kjent at det under
bokproduksjonen oppsto misforståelser under avskrift av hans
håndskrevne manus, eller at setter-feil snek seg inn på trykkeriet.
I et av manuskriptene for boken som er bevart, har forfatteren
skrevet I’le Veroe, altså ganske tett på det som er navnet på norsk
i dag. Men på trykk fra Hetzels forlag har det kommet ut som
I’le Feroë (n43).

Den fryktede, sagnomsuste malstrømmen utenfor norskekysten er omtalt av Jules Verne i flere bøker44 enn En verdensomseilingen under havet. I den norske oversettelsen av «Kaptein Hatteras» (2014) finnes det også en tegning av fenomenet.

– Malstrøm! Malstrøm! skrek de. Malstrømmen. Kunne et
mer skremmende ord i en mer skremmende situasjon lyde for
våre ører? Befant vi oss i de farlige farvannene på norskekys
ten? […] Vi vet at når det er flo, blir vannmassene mellom Færøyene [Veroe] og Lofoten presset sammen med en uimotståelig kraft (n45).

—
Det dannes en hvirvel som intet skip noen gang er kommet ut av. […] Ikke bare skip blir trukket ned i den, men også hvaler og de nordlige traktenes isbjørner. Det var dit Nautilus var ført med av sin kaptein – ufrivillig eller kanskje frivillig. Den beskrev en spiral med stadig mindre radius. […] Vi var skrekkslagne, frykten var drevet til det ytterste, blodomløpet var stanset, nervesystemet tilintetgjort, vi kaldsvettet som i dødskamp. Og for et bråk omkring den spinkle lettbåten vår! For et brøl som ble gjentatt av ekkoet i en avstand av flere mil! For et drønn når vannet slo mot de spisse klippene på bunnen, der hvor de hardeste gjenstander blir knust, der hvor trestammer blir slitt og får ‘pels’ ifølge det norske uttrykket! (s. 499)

Om vi sammenligner dette avsnittet med Poes novelletekst ser vi at Verne nok har foretatt visse tekstlån. En bjørn blir trukket under i strømmen og bildet som skal skildre de malende kreftene i strømvirvlene er kraftige trestammer som blir slukt av strømmen og kastet opp igjen, så splintret og skrapet opp at en kunne tro det
vokste børster eller pels på dem.

A bear once, attempting to swim from Lofoden to Moskoe,
was caught by the stream and borne down, while he roared
terribly, so as to be heard on shore. Large stocks of firs and pine
trees, after being absorbed by the current, rise again broken
and torn to such a degree as if bristles grew upon them (E.A. Poe 1841).

—
(note 41) Verne selv var kjent med det norske navnet på øya Verø i Lofoten selv om den trykte, franske originalteksten formidler begrepet îles Feroë. Altså temmelig likt stavingen av det franske navnet på Færøyene som forfatteren også omtaler i fortellingen.
(note 42) Også Poes novelle «MS found in a bottle» (1831) inneholder en avslutning med klart slektskap til Vernes avslutning i hvirvelstrømmen.
note 43) Et annet sted i romanteksten (kap. XIV), der han nok mener Færøyene, staver han det: I’les Féroé.
(note 44) Jules Verne skriver om malstrømmen nord i Norge både i fortellingene Un Hivernage dans les Glaces (Overvintring i isen) fra 1855, Mirifiques Aventures
de Maître Antifer (Mester Antifer) fra 1894 og Voyages et aventures du capitaine
Hatteras (1864) / Kaptein Hatteras’ eventyrlige ferd til Nord polen (Vidarforlaget
2014).
(Note 45) Jules Verne forklarer her helt riktig hvordan tidevannsforskjell og havnivå er opphavet til de spesielle strømforholdene. Det spesielle ved Værøy er at sundet er så trangt at nivåforskjellen skaper sterk strøm i vannet. (Misforståelsen og det ulogiske i bokteksten, er at det står «mellom Færøyene og Lofoten» – dette
havområdet er så åpent og stort at ikke den samme effekten ville oppstå.)