ROBINSONADER

Klassisk fabelprosa
Litteratursjangeren som har fått navnet robinsonader, er oppkalt etter boka til den forfatteren som mange mener var den første til å lage fantastiske fortellinger i bokform, eller det vi gjerne kaller fabelprosa.
Den engelske forfatteren Daniel Defoe skrev i 1719 boken om Robinson Crusoe og hans innfødte tjener Fredag, som skapte seg et drømmerike på en tilsynelatende øde øy i Karibia.

.
I flere artikler på nettstedet kommer jeg inn på fenomenet robinsonader, både som klassiske øde-øy bøker fra tropiske farvann og i Vernes mer særegne versjoner fra en polar setting. Forfatteren har vært helt åpen om sine litterære røtter og omtalt dem en rekke ganger. I flere sammenhenger har han gitt til kjenne at han står i gjeld til Edgar Allan Poe, James Fenimore Cooper og ikke minst Johann David Wyss. Sent i sitt forfatterskap skrev han forøvrig en oppfølger til den kjente robinsonaden til Wyss om familien Robinson fra Sveits. I et intervju om hvorfor han skrev denne boken, «Det andre fedreland» , sa forfatteren følgende om sine guttedagers lesing av Robinson Crusoe og Den sveitsiske familien Robinson:

“Min barndoms historier var Robinsonfortellinger. og jeg har et levende minne av dem, forsterket av gjentatte gjennomlesninger. Senere bøker som jeg leste, gjorde aldri det samme dype inntrykk som disse fra mine tidligste år. Det er ikke noen tvil om at min fascinasjon for denne typen opplevelsesfortellinger rent instinktivt igangsatte det kall jeg skulle komme til å følge senere. Det var dette som inspirerte meg til å skrive [Robinsonernes skole, Den hemmelighetsfulle øy, To års ferie], hvor hovedpersonene er i slekt med de som ble skapt av Defoe og Wyss. Derfor skulle det ikke komme som noen overraskelse at jeg fullt og helt gikk inn for oppgaven med [Voyages Extraordinaires]” – Jules Verne, 1900

Den Hemmelighetsfulde Ø -Albert Cammermeyers forlag, Kristiania 1918

Robinsonader
Gjennom sitt ståsted i fabelprosa-tradisjonen etter Defoe er det et særtrekk ved Jules Verne at han fortsetter denne øde-øy tradisjonen i flere av sine verker. Verne skrev et antall ødeøy-romaner i klassisk Robinson-stil.

Allerede tidlig på 1860 -tallet jobbet han med sin fortelling om Onkel Robinson. Dette manuset ble senere omarbeidet til et av hans lengste verk, Den hemmelighetsfulle øy (1873), som avslutter kaptein Nemo-trilogien. Andre tilsvarende romaner er Robinsonernes skole /L’École des Robinsons (1881) og To års ferie /Deux Ans de vacances (1886) , og den nevnte Seconde patrie -«Det andre fedreland» (1900) som aldri er utgitt i Norden, er altså en fortsettelse av boken til Wyss. Etter Jules Vernes død er både forfatterens siste og første robinsonade utgitt. Romanen En Magellanie ble skrevet helt på tampen av hans forfatterskap, men kom ikke ut før i 1998 (BSJV1987), og den har heller ikke kommet ut i Norden. I samme tiår ble hans robinsonade-manus fra starten av forfatterskapet utgitt i opprinnelig form. Det norske forlaget Aventura sørget året etter for den første utgaven av Onkel Robinson utenfor Frankrike i 1992.

Den edle ville
Litteraturforskere har betegnet denne litteraturretningen, med navnet på Defoes verdenskjente romanfigur Robinson Crusoe. Slike fortellinger handler som regel om at en representant for vår vestlige kultur strander på en øde øy, kjapt blir hersker og elegant underlegger seg et gjerne bugnende, men ugjestmildt og vilt naturmiljø. Det er et likeså viktig element at beboeren i denne ubesudlede fremmede natur, den “ville”, tillegges en god del edle trekk som han nok ikke har hatt.

Den franske 1700-talls filosofen Jean Jacques Rousseau karakteriserer denne typen forestillinger og de ovennevnte forfatteres fortellergrep ved uttrykket “den edle ville”. Med dette mentes en lykkelig urtilstand i et tapt paradis, der mennesket levde i pakt med naturen rundt seg. Den historiske utviklingen, og ikke minst sivilisasjonens såkalte framskritt hadde forrykket denne balansen. [K1]
Den umulige ”drømmen om Eden»–myten
Mange Verne-kommentatorer har påpekt den intertekstuelle koblingen til verdenslitteraturens mytiske Robinson-figur. Det har vært anført av Jules Verne –forskere [K2] at Vernes robinsonader er skrevet for å stille et kritisk spørsmål ved hele forestillingen om den hvite europeer som overlegen i en fremmed verden. At han ønsket å kritisere selve idegrunnlaget for kolonisering av fremmede land. Litteraturforsker Timothy Unwin omtaler dette forholdet i sin bok, Jules Verne, Journeys into writing: Ved å la den øde hemmelighetsfulle øya gå i oppløsning til slutt i sin fortelling [L´íle mystérieuse], understrekes det umulige og utopiske ved ”drømmen om Eden–myten”. Det umulige ved drømmen er at selve kjerne-paradigmet i Robinson-litteraturen, dette å skulle returnere til en Edens hage, snus på hodet i utgangspunktet ved det faktum at den gruppen mennesker som befinner seg på denne øde øya, invaderer den med sine imperialistiske ideologier, utdanning og livserfaring. Vernes litterære grep, å la øya ødelegges mot slutten av fortellingen, symboliserer da også et ønske om å knuse selve koloniseringsideen. [K3]

Forfatteren kommenterer sine intensjoner i brev til forleggeren:
«Jeg tok alle de kjente fakta fra Robinson Crusoe, Den sveitsiske familien Robinson, Robinson på 12 år (et barndomsminne), Coopers Robinson, og flere andre som jeg kjenner til, og jeg ville at alt som ble presentert som sannheter i disse bøkene til å være feilaktig i mine» – Jules Verne 1883 [K4]

Det lukkede rom
Enten handlingen knyttes til en øde øy, foregår om bord på et skip eller inne i et månefartøy, er uansett utforsking av menneskelig samhandling i det innelukkede rom et ofte tilbakevendende tema hos forfatteren. Den franske semiotikeren Roland Barthes, som i et essay om Nautilus har erklært robinsonaden om Den hemmelighetsfulle øya til den nesten fullkomne roman [L se også PJessay], sier det slik:

”Verne prøvde på ingen måte å utvide verden langs romantiske fluktveier eller ved mystiske planer som tok sikte på å nå det uendelige: han prøvde uopphørlig å innsnevre den, befolke den, redusere den til et kjent og lukket rom hvor mennesket kunne innrette seg bekvemt: verden kan utvinne alt av seg selv; den trenger bare mennesket for å kunne eksistere.” – Roland Barthes, Mythologies 1957 [K5]
[Nautilus og Bateau Ivre er publ.på NB.no (s.69) ]

Med utgangspunkt i dette ser vi formmessig visse likhetspunkter mellom Vernes polare fortellinger og hans stillehavs-robinsonader. En liten gruppe mennesker strander, ikke på en palmeøy, men i isødet og må klare seg uten kontakt med omverdenen i nærkamp med naturen.

Eksotisering av Norden og polar villmark – romantisering av det norske
Det spennende med eksotiske robinsonader i dette lys, er det faktum at Jules Verne skrev flere bøker med handling delvis lagt til Norge og nordområdene. Her fremkommer visse karakteristikker av enkle, litt ville nordboere i en del av verden som på Jules Vernes tid enda ikke var helt sivilisert. I artikkelen om orientalisme presenterer jeg noen sitater som illustrerer dette.

Da Verne startet å skrive var polene enda ikke oppdaget. De var de siste områder på kloden hvor ingen mennesker hadde satt sin fot. Eksotisering av natur og naturmennesker i nord ser ut til å bli en plan som begynner å ta form. Språkprofessor Arthur B. Evans, som spesielt har forsket på Jules Vernes populærvitenskapelige formidlerrolle, karakteriserer denne siden av forfatterskapet som Vernes positiv-romantiske glorifisering av naturen. [K6]
Det kan se ut som at Verne konstaterer, at når det knapt finnes uutforskede landområder igjen bortsett fra polområdene, bør fiksjonsfortellingenes øde øy-”romantikk” fra sydhavet overføres til nordishavet. Og denne polare tematikk, ikke bare Norden eller Nord-Europa, skulle bli forfatterens unike agenda i årene like etter Norge-reisen.

«…..[og] Kaptein Hatteras´eventyr [paa en nordpolekspedisjon]- er enda et eksempel på Vernes miksing av vitenskapelig pedagogikk og narrativ eksotisisme» -Arthur B. Evans, 1988 [K6]

At tankene om robinsonader i nord lå i bakhodet er ekstra sannsynlig siden vi vet at Jules Verne kort etter arbeidet med forløperen til hans robinsonader, den refuserte romanen Onkel Robinson. [K7]
Granskning av korrespondanse med forleggeren indikerer nemlig at Verne arbeidet med dette stoffet fra tidlig i 1860-årene, altså praktisk talt samtidig med Norges-reisen. Dette er meget interessant som indikasjon på hva som opptok forfatteren på denne tiden og hvilke skriveprosjekt han var i gang med. Noen bok som utelukkende handler om Norge kom nemlig ikke før 25 år senere. I fag-essayet om Vernes litterære prosjekt kommer jeg også en del inn på dette. Det eksotiske og fremmede som nordområdene representerte, sett med franske øyne, skriver jeg mer om i artikkelen orientalisme.

Jules Verne skrev robinsonader og fortellinger om «det lukkede rom» gjennom hele sitt forfatterskap. Da han skrev sin siste robinsonade En Magellanie, (fra Ildlandet og Magellan-stredet lengst sør i Argentina) noen få år før han gikk bort, var ikke lenger arktis en uutforsket region. I samme år som han skulle ha møtt Fridtjof Nansen, da Nordmandies geografiske selskap [N] hadde invitert den norske polfareren for å fortelle fra sin ferd i isødet, kommenterer han de store oppdagere i romanteksten. Verne var selv forhindret fra personlig oppmøte grunnet sykdom.

”…..om [den språkmektige Kaw-djer] hadde hatt kontakt med Britiske, Franske, Tyske, Spanske eller Norske handels-menn ville de ha sannsynligvis trodd de hadde møtt en landsmann. […] Og han kunne ha utført storverk om hadde hatt utforsker-trangen til Livingston, Stanley eller Nansen” -Jules Verne 1897 [K8]
.
Her er noen illustrasjoner fra norske bokutgivelser av romanen
Den hemmelighetsfulle øy: