Jules Verne i Norge

Bilder i slekt, visuell arv
I siste del av artikkelen om stedsnavn i forbindelse med Vernes norgesreise var jeg inne på likheter mellom illustrasjonene i Vernes roman og en tekst han studerte før avreise fra Frankrike. La oss foreta ytterligere sammenligninger mellom bilder i Vernes fiksjonstekst Un billet de loterie (Loddseddelen) og Paul Riants reisemagasin-artikkel i Le tour du monde. Bildene av Rjukanfossen som er signert Gustave Doré (1860) og George Roux (1886) har store likheter.
Tidligere har jeg også gjengitt et verdshus-interiør og et natur-panorama fra Bolkesjø hentet fra reisemagasinet. Her krediteres opphavet til verket. Under bildet står det å lese:
«La vallée de Boskesjö.—Dessin de Doré d’après M. Riant».
Oversatt: «Bolkesjø-dalen – tegning av Doré etter Hr.Riant»,

Vi forstår altså at artikkelforfatteren i Le tour du monde nok har gjort en skisse, og at kunstneren på grunnlag av denne har laget sitt grafiske kunstverk. Høyst sannsynlig har han fått meget verdifull medvirkning fra en håndverker med graverstikkel, for fremstilling av selve den xylografiske trykkblokken.

Bokillustrasjonene som gjengis  i Verne og forlegger Hetzels utgivelser er ikke tilsvarende kreditert med hensyn til opphav, vi kjenner heller ikke til om kunstneren har foretatt markstudier for sine verk [N4]. Men slik sammenligningen av fossebildene i kapittelet om stedsnavn indikerer, kan bildene godt være et resultat av kopiering eller et inspirerte «lån».

Intertekstualitet i bilder
Når litteraturforskere eller lingvister karakteriserer et tilsvarende fenomen, at vi kan gjenfinne tekstelement fra andre litterære verk, eller at det fremgår et klart slektskap mellom verbaltekster, betegnes dette som intertekstualitet. I den foreliggende visuelle sammenheng, med bilder fra ulike kontekster, ser vi på tilsvarende vis at verkene er «i familie». Det foreligger en analog intertekstuell sammenheng. Dette kaller vi intertekstualitet i bilder.

Vi skal nå se at det er en klar visuell arv, ikke bare mellom Vernes fiksjonstekst og reiseskildringen i Le tour du monde, men også overfor hva som må ha vært det opprinnelige opphav til de visuelle bildeelementene i mange av de xylografiske kunstverkene som gjengis i de franske 1800-talls tekstene. Her er et eksempel på en mulig inspirasjon:
klikk på bildene for å se stor versjon

Under et bilde i reisemagasinet Le tour du monde,finner vi følgende informasjon: ”Costumes norvégiens d’Hitterdal —Dessin de Pelcoq d’après le peintre norvégien Tiedeman».

Oversatt: «Norske kostymer fra Hitterdal [Heddal] – tegnet av Pelcoq etter den norske maleren Tidemand»
Opphavsmannen Pelcoq tilkjennegir altså at utgangspunktet for hans tegning er et maleri av den norske kunstneren Adolf  Tidemand (1814-1876). Nasjonalromantikeren Tidemand har laget en rekke malerier som dokumenterer på mesterlig vis både klesdrakter og interiør fra samtiden. Pelcoq kan ha brukt interiørdetaljer fra ett verk og klesdrakter fra et annet.

.
.
Legg spesielt merke til veden under bordet, gryta, trebøttene og kvinnens klesdrakt.
.

.

Adolf  Tidemand laget sin berømte serie Norsk bondeliv (1849–50) for Oscarshall i Oslo . Bilder herfra er gjengitt som litografier i bokverket Bondeliv i Norge, som utkom omkring 1860. De franske kunstnerne kan ha anskaffet et eksemplar. Jules Verne selv kjente forøvrig godt til Tidemand. Allerede i 1857 ga forfatteren ut en oversikt over billedkunst som het Le Salon de 1857. Her var Adolf Tidemand representert.

Vi skal se om ikke et tilsvarende forhold også kan gjelde flere andre illustrasjoner. La oss gå tilbake til bildene av Rjukanfossen (se artikkel om Norske stedsnavn).

Doré 1860

Roux 1886

Den franske kunstneren Gustave Doré laget illustrasjoner for reisemagasinet Le Tour du Monde i 1860. Da Jules Verne skrev sin roman om Loddseddelen 25 år senere ga han sin grafiker George Roux beskjed om at i dette magasinet var det mange fine bilder som kunne benyttes som utgangspunkt for bokillustrasjonene.

Mange norske kunstnere har festet Rjukanfossen til lerretet, ikke minst Johannes Flintoe i 1821 og Johan Christian Dahl i 1830.
J.C.Dahl var den første norske maler som ble berømt i utlandet. Det er ikke usannsynlig at også hans maleri av Rjukanfossen inspirerte.
Dessuten var det også mange utenlandske tilreisende i dalen.
Arthur  Capell de Brooke gjenga denne tegningen i sin bok etter besøket sitt, i 1823.
Sammenligner vi med xylografi-kunsten til Doré og Roux, fra 37  og 63 år senere, er likheten påfallende. Selv de to menneskene foran vannmassene, den ene med stokk, har bare blitt flyttet fra nedre til øvre kampestein ved bunnen av fossefallet

.

Vi ser altså at norske nasjonalromantiske maleriskatter tidvis er utgangspunkt for de franske kunstnernes verker, og at den ene grafikeren kan ha gjenbrukt den andres xylografi for lån av bildeelementer til å bygge opp en troverdig illustrasjon.
På denne måten kan vi gå ut fra at mange av illustrasjonene har blitt til, uten at kunstneren har behøvd å komme til Norge. Som tidligere nevnt var Jules Verne selv en habil tegner. Dagboken hans viser blant annet skisse av et norsk stabbur. Når det gjelder romanen om Loddseddelen fra Telemark kan derfor meget vel forfatterens egne tegninger ha vært til hjelp slik vi så angående skribenten Paul Riant i Le tour du monde.

Se flere sammenstillinger avbilder
.
Eks. på omfang av bokillustrasjoner:
Kaptein Hatteras – 259 bilder
Verdensomseiling under havet – 118 bilder
Mester Antifer – 85 bilder
Det store loddet 38 – bilder