Jules Verne i Norge

Jules Vernes ballongreiser som fiksjon og sakprosa

Vernes avistekst 24 timer i ballong oversatt til norsk av Per Johan Moe
kan leses under og i PDF her
I desember 2015 kom Jules Vernes første romantekst Fem uker i ballong på Vidarforlaget, i nyoversatt, fullillustrert utgave.

Boken gis ut omtrent på dagen, 150 år etter at illustrasjonene ble publisert første gang, 5. desember 1865. [Vernes gjennombruddsroman ble trykket uten bilder da den første gang kom i 1863]

Jules Verne påbegynte manuskriptet til fortellingen hålvåret etter at han kom tilbake med ferske inntrykk fra de nordiske landene. Sett på den måten inspirerte kanskje fem uker i Skandinavia til Fem uker i ballong
I etterordet til boken omtales både dette og forfatterens skepsis til ballonger:

Jeg skrev ‘fem uker’ ikke som en fortelling om ballongreiser, men som en fortelling om Afrika. […] jeg så ikke noen annen mulighet
for å ta mine reisende gjennom Afrika enn i en ballong – J.Verne

Jules Verne var nemlig ingen ballong-entusiast slik en kanskje skulle tro. Han var fullt klar over de begrensede mulighetene til å styre en luftballong. Tidlig så han at ballongreiser ikke var fremtiden for luftfart, men at farkoster som var tyngre enn luft måtte bli løsningen, dersom en skulle kunne forflytte seg kontrollert dit en ønsker. Dette gir han klart uttrykk for i intervjuet med det amerikanske McClures magasin, der han ser tilbake på de første årene som romanforfatter.
I may say that at the time I wrote the novel, as now, I had no
faith in the possibility of ever steering balloons, except in an absolutely stagnant atmosphere, as in this room, for instance. How can a balloon be made to face currents running at six, seven or eight metres to a second? It is a mere dream, though I believe that if the question is ever to be solved it will be with a machine which will be heavier than the air, following the principle of the bird, which can fly, though it is heavier than the air which it displaces.

Ballongreiser – et symbol for forfatterskapet?
Selv om Jules Verne var skeptisk til ballongreisens muligheter
har luftballonger for mange stått som et visuelt symbol for
Vernes forfatterskap. Bokforsider og magasinartikler har vært
prydet med fargerike ballonger – ikke minst på tidligere utgaver
av foreliggende roman, eller Den Hemmelighetsfulle øya der
historien starter med en flukt fra krigsfangenskap i luftballong.
At mange har en oppfatning av at Jules Verne og ballongferder hører tett sammen, har muligens opphav i filmprodusent Michael Todds filmatisering av Vernes fortelling Jorden rundt på 80 dager fra 1956, der en ballong figurerer tidlig i fortellingen.
Mange vil huske en scene fra filmen med skuespilleren David Niven som Phileas Fogg oppe i ballongkurven sammen med tjeneren Passepartout, spilt av den meksikanske komikeren Cantinflas. Denne filmen som gikk på kino like før TV ble introdusert, førte til at folk også i Norge gikk mann av huse for å se eksotiske steder, ville dyr og ikke minst et omfattende stjernegalleri. Men selv om denne prisbelønnede filmen er blant de bedre filmadaptasjoner av Vernes bøker, er den ikke helt tro mot forfatterens bokforelegg. Faktisk er ballongreisen i filmen fri diktning fra filmskapernes side. Hverken ballongferden ut fra Paris eller flamencodans og tyrefekting som skildres i filmen under et kort opphold i Spania, stammer fra Vernes roman. Men det er ikke usannsynlig at svært mange kjenner Vernes jordenrundt-fortelling bare gjennom denne filmatiseringen eller senere adaptasjoner. Også andre filmatiseringer basert på samme bok, har tatt med en lignende ballongsekvens.

Jules Vernes egen luftseilas – 24 minutter i ballong
I enkelte sammenhenger omtales Vernes forfattervirksomhet som en isolert skrivebordsaktivitet, uten egne reiseopplevelser. Faktum er at selv om han baserte mange fortellinger på lesestoff, var han ikke en inaktiv bokorm. Han hadde en god del praktisk erfaring fra egne aktiviteter, først og fremst fra sjøreiser med egen seilbåt og i ett tilfelle fra luftseilas. Trass i skepsis til luftballonger forsøkte han seg nemlig selv. Dette var først i 1873 – 10 år etter boken om ballongferden over Afrika.
Dikteren omtaler sin ene ballongoppstigning i nokså malende, poetiske vendinger i en kort tekst for avisen på hjemstedet i september 1873 –omtrent samtidig med at han avsluttet arbeidet med Den hemmelighetsfulle øya. Denne romanen starter med en meget dramatisk ballongferd. Kanskje ville han sørge for å ha autentiske opplevelser som bakteppe for sine beskrivelser.

24 minutter i ballong   [oversatt av P.J.Moe]
Les PDF her

[Teksten «24 minutes en ballon» ble publisert i Journal d’Amiens i 1873, stilet til hans venn avisredaktør Théodore Jeunet]
.
Kjære Hr. Jeunet
Her er de korte notatene du ba om fra oppstigningen med «Météor».
Du kjenner forholdene oppstigningen ble foretatt under:
Den relativt lille ballongen med et innhold på 900 kubikkmeter
veide 270 kilo, inkludert gondol med utstyr, fylt med en gass som var utmerket for belysning, men med desto dårligere løfteevne, den måtte kunne ta fire personer, ballongskipper Eugéne Godard, i tillegg til tre reisende: advokat Deberly, løytnant Merson fra det 14. regiment og jeg.
Ved avreisetidspunktet var det umulig å ta med alle.
—
Hr. Merson som allerede tidligere hadde foretatt noen ballongoppstigninger i Nantes med Eugéne Godard, samtykket
en smule motvillig i å vike plassen for Hr. Deberly, som i
likhet med meg, skulle legge ut på sin første luftseilas. Den tradisjonelle ordren «kast loss» skulle straks gis, og vi skulle om litt forlate landjorden…
Men man hadde ikke regnet med Eugéne Godards sønn,
en uredd liten kar på ni, som klatret opp i gondolen, og som førte til at vi måtte ofre to av totalt fire sekker med ballast. To sekker [igjen] bare! Aldri før hadde Eugéne Godard gått til værs under slike forhold. Oppstigningen kunne derfor ikke vare særlig lenge.
Vi hadde avgang klokken 05:24 om morgenen, langsomt på skrå oppover. Vinden stod på fra sydøst, og himmelen hadde en helt spesiell klarhet. Bare noen få urolige skyer i horisonten.
Apekatten Jack, raskt i spissen med sin fallskjerm, lot oss stige hurtig ombord og kl. 05.28 var vi underveis i en høyde av 800 meter. Avstanden fra bakken kunne vi avlese på aneroid-barometeret.
Utsynet over byen var fantastisk. Longueville -plassen lignet
en maurtue med røde og svarte maur, som om noen var i
sivil og andre fra det militære. Spiret på katedralen senket seg
litt etter litt, og indikerte som en instrumentviser hvordan vi
gradvis steg oppover.

I ballong – ingen bevegelse, hverken horisontalt eller vertikalt, var merkbar. Horisonten så hele tiden ut til å befinne seg på samme høyde. Dens radius økte, det var det eneste, mens jorden under gondolen, senket seg nedover som i en trakt. Samtidig rådet absolutt stillhet, en fullstendig ro i atmosfæren bare forstyrret av krusningene vi skapte.
Ved kl. 05:32 kom en solstråle frem fra skyene som dekket
horisonten og traff ballongen. Gassen utvidet seg, og uten at noe ballast hadde blitt kastet ut steg vi til en høyde av 1200 meter. Den høyeste vi skulle oppnå i løpet av turen.

Dette er hva vi fikk se; under våre føtter: Saint-Acheul med sine mørklagte hager, forminsket som om vi betraktet dem gjennom den tykke enden av en kikkert; katedralruinen, hvis tårn gikk i ett med de mest fjerntliggende husene i byen; elven Somme, et tynt, klart belte; jernbanen, sporene så ut til å være tegnet opp med penn; gatene, lignet noen buktende skolisser; les hortillonnages ‘Vannhagene’ i Amiens, et utstillingsvindu for gartneridrift; åkrene, lik en slik tavle med mangefargede prøvelapper som skreddere i tidligere tider hengte opp på dørene sine; Amiens, en ansamling av små grå kuber; det ser ut som om noen har tømt en kasse med byggeklosser utover sletten. Deretter landsbyene omkring: Saint-Fuscien, Villers-Bretonneux, La Neuville, Boyes, Camon, Longueau, som lignet store hauger med stein, plassert der som forberedelser til en gigantisk gruslegging.

På dette tidspunktet er det indre av ballongen opplyst. Jeg ser inn gjennom hullet i bunnen, som Eugéne Godard alltid holder åpent. Innvendig, en ren klarhet og dette skiller seg dermed klart fra duken på «Météor» som var dels gul, dels brunaktig. Ingenting røper tilstedeværelse av gass, hverken farge eller lukt.

Imidlertid synker vi fordi vi er for tunge. Det er nødvendig å kaste ut ballast for å holde oss oppe. Tusenvis av små papirbiter som hives ut indikerer en livlig luftstrøm i de lavere luftlag. Foran oss lå Longueau, men foran Longueau, en rad av myrlendte halvøyer [i elven Somme].
– Kommer vi til å gå ned i disse myrene? spurte jeg Eugéne
Godard.
– Nei, svarte han meg, og dersom vi ikke skulle ha igjen mer ballast, kaster jeg ut reisebagen min. Det er helt nødvendig at vi kommer oss over dette myrområdet.

Vi fortsatte å falle. Kl. 05:43 var det 500 meter ned til bakken og en frisk vind tok fatt i oss. Vi passerte fabrikkpiper som vi kastet noen blikk ned i bunnen av; bilder av ballongen ble reflektert som en slags luftspeiling i myrpyttene; de maurlignende menneskene vokste seg store igjen og løp til og fra på veiene. En liten slette lå der framme, mellom jernbanesporene,
foran sporvekslerne.
– Går det greit? spør jeg.
– Går det greit? Vi kommer forbi jernbanesporene, vi
kommer forbi landsbyen helt der borte! – svarte Eugéne Godard
meg.

Det blåste friskt. Det kunne vi se på trærnes bevegelser. Vi passerte La Neuville. Foran oss lå slettelandet. Eugéne Godard kastet ut sitt ‘guiderope’, slepelinen, et tau på en 150 meters lengde med et anker i enden. Klokka 05:47 traff ankeret bakken; ventilen ble åpnet noen ganger; noen hyggelige skuelystne samlet seg, tok tauet og fikk oss forsiktig ned på bakken uten det minste støt. Ballongen hadde landet som en stor, velfødd fugl og ikke som et jaktbytte med blyskudd i vingen. Tyve minutter etter var ballongen tømt, sammenrullet, innpakket, lagt i en kurv og en vogn brakte oss så tilbake til Amiens.

Så det var det, kjære hr Jeunet, noen korte, men nøyaktig gjengitte inntrykk. Tillat meg å sammenfatte med at en slik enkel luftseilas, og på samme måte ved en lengre ballongreise, aldri medfører noen fare under ledelse av Eugéne Godard. En modig, intelligent, erfaren og kaldblodig mann som allerede har gjennomført over tusen oppstigninger i den gamle og den nye verden. Eugéne Godard overlater aldri noe til tilfeldighetene. Han forutser alt. Ingen begivenheter kan overraske ham. Han vet alltid hvor han befinner seg og han vet hvor han vil lande. Han velger med en utrolig innsikt sin kurs og rute for luftseilasen. Han går vitenskapelig frem, med barometer i den ene hånden og en ballastsekk i den andre. Hans utstyr befinner seg i imponerende stand. Aldri svikter ventilen eller andre mekanismer. Et ‘punkterings tau’ trekk sammen gjør det mulig – dersom det viser seg nødvendig for å beskytte ballongen, i tilfelle ballongen skulle komme til å subbe langs bakken – å tømme ballongen umiddelbart, for å lande raskt. Eugéne Godard, med sin erfaring, sin kaldblodighet og sitt granskende blikk er i sannhet en luftens maestro – som holder ham oppe og som bringer ham avgårde.
Ingen annen ‘aeronaut’ man vet om, kan sammenlignes med ham. Under slike forhold kan en reise i luften gjennomføres med den største trygghet. Det er faktisk ikke en vanlig reise, det er mer som en drøm – en altfor kort drøm!
Vennlig hilsen, min kjære Hr. Jeunet,
Jules Verne

«24 minutes en ballon» i Journal d’Amiens – Moniteur de la Somme, no. 5102, 21. Sept.1873

På denne måten skaffet Verne seg førstehånds kjennskap til hva
det ville si å reise gjennom luften. Da var forfatteren blitt 45 år.
Det er ikke usannsynlig at en ballongoppstigning hadde vært
en drøm siden 20-års alderen…
P.J.Moe

– Mer i etterord til Vidarforlagets nyoversettelse av Fem uker i ballong (desember 2015)