Jules Verne i Norge

Polarforskere, Jules Verne og «Voyages Extraordinaires»

Jules Verne var spesielt opptatt av nordområdene
–og ikke så helt lite av Norge.
Hans reise til Skandinavia i 1861 satte i gang en serie av bøker med polar og nordisk tematikk.
I 1864 kom Reisen til jordens indre (med handling fra Island) og Kaptein Hatteras´ eventyr om en oppdagelsesreise til Nordpolen, så livaktig skildret at det kan ha inspirert Fridtjof Nansen til å oppkalle sitt skip «Fram» etter Verne/Hatteras´ skute «Forward» 30 år etter. Disse to verkene innleder starten på Jules Vernes berømte serie «Voyages Extraordinaires». Etter dette skulle det komme 54 bind. Enkelte analytikere [K] har karakterisert Kaptein Hatteras´ eventyr som den kanskje viktigste boken i Vernes forfatterskap.

Cook, Nordenskiöld og Nansen
En rekke oppdagelsesreisende og ikke minst polfarere har latt seg inspirere av Jules Vernes fortellinger. Noen av de mest sentrale vil jeg omtale her. Det er all grunn til å tro at lege og polfarer Frederick A. Cook hadde lest Jules Vernes fortelling om Kaptein Hatteras´ oppdagelse av Nordpolen i 1864. Cook hadde erfaring fra arktiske strøk som ekspedisjonslege for oppdageren Robert Peary til Grønland i årene 1891 og 1892. Noe senere opplevde han Antarktis sammen med Roald Amundsen da de begge var deltagere på en ekspedisjon med skipet «Belgica» i perioden 1897 til 1899. Og like etter århundreskiftet forsøkte han seg altså selv på Nordpolen. Hans reiserute gjennom Arktis ligger tett opp til Vernes fantasi-skildring. Cook hevdet selv å ha nådd Nordpolen i 1908, men har ikke blitt kreditert dette.

Kulde-polen
På sin ferd hjem igjen etter (som han selv hevdet) å ha vært på polpunktet, gjorde Cook tilsynelatende et nummer av å ta en omvei vestover til et sted på østsiden av Amund Ringnes land. Han fulgte ikke en returrute som gikk strake veien tilbake til utgangspunktet. Hva var grunnen til dette?

Den kanadiske fysikeren Randall Osczevski som er spesialist på kuldeproblemer i forbindelse med ekstreme situasjoner har omtalt Cooks omvei i en artikkel [N] hvor han også kommenterer Jules Vernes polare fortellinger inngående. I denne artikkelen forsøker han å vise at Cooks reiserute indikerer at den var inspirert av Vernes fiksjonsfortelling. Osczevskis poeng krever at vi stopper et øyeblikk ved Vernes nordpolroman.
I boken Kaptein Hatteras´ eventyr kan vi lese om forfatterens ulike pol-begreper. Det er allment kjent at kloden både har en magnetisk og en geografisk nordpol. Jules Verne opererer i sin bok i tillegg med noe han kaller kulde-polen  – ”Le Pôle du Froid”. I følge fortellingen skal den angivelig befinne seg på omtrent 79° N, 98° V, ikke langt fra der Hatteras fryser inne og overvintrer i isen med sin skute «Forward». Det er dette stedet Frederick Cook sørger for å komme innom ved å ta en avstikker på sin vei sørover igjen. I Osczevskis artikkel om Cook og Vernes kuldepol redegjøres det også for andre litt pussige sammentreff, som øker mistanken om at Cook har hatt Vernes fiksjonsreiser i bakhodet. Et besøk på polfarerens hjemsted hvor bymuseet har innredet et eget Cook-værelse, styrker denne teorien. På toppen av bokhylla står polfarerens eksemplar av Vernes bok The English at the North pole, altså den engelske versjonen av Kaptein Hatteras´ eventyr.

Nordenskiöld-utgavene
Vi vet positivt at den kjente finsk-svenske polarforsker Adolf Erik Nordenskiöld hadde lest boken om Kaptein Hatteras. Han skrev til og med forordet til den svenske reutgivelsen av boken i 1892.  Dette har ikke minst å gjøre med at hans sønn, Gustav Erik Adolf Nordenskiöld (som blant annet forsket på Svalbard), var engasjert i forlagsbransjen. Han var med på tilrettelegging av en serie fine Jules Verne -utgivelser i Sverige: De såkalte Nordenskiöld-utgavene på 1890-tallet. Mer om dette finnes i den Skandinaviske Jules Verne Portalen [xL] på nett.

les forordet

Et av A.E. Nordenskiölds viktige bidrag i polarhistorien er hans ferd med «Vega» som førstemann igjennom Nordøstpassasjen i 1878-80. En hel verden ventet i spenning da ingen hørte fra ham mens «Vega» lå innefrosset i 10 måneder. I Verne og Lauries bok om Vraket etter «Cynthia» drar kaptein Erik Hersebom med ishavsskuta «Alaska» på ettersøkning etter Adolf Nordenskiöld og «Vega» i 1885.

Nansen i engelsk avis 1896

Nansen og Verne
At vår egen Fridtjof Nansen kjente til Hatteras-fortellingen, helt fra sine yngre dager, er også mer enn sannsynlig. Boken var tilgjengelig i både svensk (1872) og dansk (1875) oversettelse i 1870-årene, og flere skribenter [N] har ment at navnevalget for hans egen skute forteller alt. Polarskuta til Hatteras het «Forward», altså engelsk for «Fram», som var navnet på skuta Nansen fikk bygget for sitt framstøt mot Nordpolen i 1893.

Vi kjenner ellers til en viss kontakt polarforskeren og forfatteren imellom. Denne forbindelsen har vakt interesse og er kommentert av utenlandske fagfolk både med utgangspunkt i litteratur- og polarstudier. Den tyske litteraturviter og Jules Verne-biograf Volker Dehs, som har skrevet en omfattende bok om forfatteren innleder hele sitt over 500 sider store verk med en Nansen–hilsen til Verne. Uttalelsen ble opprinnelig trykket i avisen på Vernes hjemsted Amiens i mars 1897, etter at Nansen hadde besøkt Normandie for å fortelle om polferden. Som jeg skal komme tilbake til så Verne selvsagt klare likhetspunkter mellom Nansens bragder og sin egen fiksjonsfortelling. [se Hatteras-Nansen]

Roland Huntford, som i flere år var korrespondent for avisen ”The Observer” i Skandinavia har skrevet biografier både om polarheltene Shackleton og Nansen. I sin introduksjon til den engelske 1999-utgaven av Nansens store verk Fram over polhavet siterer han en hilsen som vel stod å lese i en engelskspråklig avis etter Nansens hjemkomst [N]
«I present my homage to . . .
the hero of the North Pole»
-Jules Verne til Nansen etter polferden i 1895/6

Aftenposten omtaler forøvrig i 1928 Vernes begeistring for Nansen i et minneord i forbindelse med det som ville ha vært 100-årsdagen for Jules Verne:
«I hans levetid var Fridtjof Nansen en av hans helter.»

Et av Jules Vernes bokmanus, som først kom ut etter hans død, ble påbegynt noen måneder etter Nansens besøk i forfatterens hjemtrakter. I boken Magellanie (1998) omtaler han Fridtjof Nansen i samme åndedrag som de oppdagelsesreisende Livingston og Stanley [se Norge referanser].

Som en kuriositet, kan nevnes at Nansen på «Fram» hadde med orgel ombord og benyttet det selv, slik Jules Verne lar sin mystiske kaptein Nemo gjøre ombord i undervannsbåten «Nautilus» i En verdensomseiling under havet, 1869.

Mer om relasjonen Hatteras – Nansen, ikke minst om hva Nansen uttalte kan leses her: [Hatteras-Nansen]

– – – – –

En stor takk til William Butcher,
som med sine vitenskapelige Jules Verne–tekster
inspirerte meg til fordypning i denne polare siden
ved forfatterskapet.  -PJM

-til toppen-