Jules Verne i Norge

Første del av Jules Vernes berømte verk, om en reise til månen
– for første gang i komplett norsk oversettelse.
Vidarforlaget 2017 ISBN: 9788279903543 – [Til Nettbokhandel]
Oversatt av Bente Christensen
Etterord av Per Johan Moe

Utdrag fra etterordet:

I direkte bane, 97 timer og 20 minutter
Mange vil hevde at da Jules Verne skrev fortellingen om en reise til månen, var dette starten på science fiction sjangeren. […] Noen vil ha det til at Verne hadde en egen evne til å forutsi tekniske nyvinninger. Saken er nok at det meste av det forfatteren skrev om var ideer og oppfinnelser som allerede eksisterte, selv om allmennheten enda ikke hadde blitt kjent med dem. Jules Vernes forutseenhet har spesielt vært trukket frem når det gjelder hans måneferd – og da tenker jeg på hans to månebøker sett under ett. For, mange som har lest Jules Verne på norsk tidligere kjenner verkene som én lengre tekst, eller et dobbeltbind under tittelen ‘Reisen til månen’. Dette er en forlagskonstruksjon. Den foreliggende nyoversettelsen, Fra jorda til månen, baserer seg på Vernes utgivelse fra 1865. Denne avsluttes som litt av en ‘cliff-hanger’, der romfarerne blir værende i bane rundt månen. 1800-tallets lesere måtte vente i flere år før fortsettelsen kom med boken ‘Rundt månen’, hvor månefarerne vender trygt tilbake til jorden.

Det har vært påpekt at det er en rekke, slående sammenfall mellom Vernes månefortelling og virkelighetens romprogram i USA. Da astronauten Neil Armstrong satte foten på måneoverflaten i 1969 var det akkurat 100 år siden Vernes roman Autour de la Lune første gang kom på trykk. Dette er selvfølgelig en tilfeldighet. Men det er jo morsomt å konstatere at Vernes månefortelling hadde gjennomgått et temmelig godt forarbeid, slik det følgende indikerer. Dagens NASA-base på Cape Canaveral og Vernes oppskytningssted i romanen, befinner seg temmelig nær hverandre i Florida, omkring den 28. nordlige breddegrad. Og både Vernes fiksjonsferd, og virkelighetens Apollo -program hundre år senere, baserte seg på nokså lik landingsform etter å ha vært ute i verdensrommet, nemlig å lande med et plask i havet et stykke utenfor.
Frank Borman, en av astronautene om bord på Apollo 8 i 1968, den første bemannede romferd som gikk i bane omkring månen (uten å lande), skal ha kommentert det imponerende ved Vernes realistiske valg i romanen. Dette gjaldt både romfartøyets dimensjon, oppskytningssted, landingsmåte og ikke minst varigheten på overfarten fra jorden til månen: ‘direkte bane på 97 timer og 20 minutter’. Reisetiden var temmelig lik de fire døgn fra jorden opp til omkretsbanen rundt månen, som hans eget romfartøy, Apollo 8, brukte på den samme distansen.

For å foreta realistiske, ballistiske beregninger fikk Verne matematikerhjelp fra sin fetter Henri Garcet (1815-1871). Disse fikk han sjekket med astronomen Jules Janssen (1824-1907) og Joseph Bertrand (1822-1900) som var matematiker og senere sekretær ved vitenskapsakademiet. En nærliggende forklaring på sammenfallet angående stedsvalg, kan være at både virkelighetens og fiksjonsfortellingens måneprosjekter vektla at jordklodens omdreiningskraft var et viktig element for oppskytningen. Derfor ble oppskytningspunktet lagt så langt ned mot ekvator som mulig innenfor landets grenser – eksempelvis Florida. Og for å få til en forholdsvis myk landing etter endt reise, var det kanskje ikke så oppsiktsvekkende å tenke seg at på jordkloden som stort sett er blått hav, var det naturlig å satse på det våte element.

Vårt univers i perspektiv
Jules Vernes forfatterskap rommer i tillegg til romaner også en rekke dikt, musikkteaterstykker, sakprosa, noveller og andre kortfortellinger. Mest kjent blant hans bøker er romanserien på 54 bind, Voyages Extraordinaires dans les mondes connus et inconnus – ‘Ekstraordinære reiser inn i de kjente og ukjente verdener’. Forfatteren hadde et ønske om å bringe sine lesere til alle deler av jordkloden i løpet av sin skrivegjerning. Boken Fra jorda til månen er Jules Vernes fjerde roman og kan ses som et ledd i hans forklarende, skjematiske oppriss av vår planet og nære univers, som innleder romanserien. I sin første roman tar han leseren med til ekvator, i den andre går ferden opp til Nordpolen , så følger en nedstigning i klodens indre og hans fjerde bok i serien skildrer altså en romferd ut til månen. I de påfølgende fantasireisefortellingene presenteres de ulike kontinentene og havområdene i verden. Her formidler forfatteren kunnskap om land og folk gjennom engasjerende reiselesing. Lest i sammenheng, ikke minst gjennom fortellingene han skrev utover i 1880-årene, som ofte foregår i land med politiske omveltninger, kommer det frem at Jules Verne var opptatt av politikk, samfunnsforhold og forståelse av sammenhenger i vårt sårbare univers.

Romanene De la Terre à la Lune. Trajet direct en 97 heures (1865) og fortsettelsen, Autour de la Lune (1869) inngår i den ene av Vernes to trilogier . Hans tre bøker om Baltimore Gun Club avsluttes i 1889 med romanen Sans dessus dessous (utgitt på norsk under tittelen «Skuddet på Kilimanjaro»). Alle bøkene i trilogien, men spesielt det siste bindet, som omhandler det vi kan kalle ‘geo-engineering’, bærer et nokså dystert budskap om konsekvensene av koblingen mellom militærteknologer og kapitalkrefter. Det hele er pakket inn i underfundigheter og galgenhumor. Pensjonerte artillerister fra Den amerikanske borgerkrigen, som alle mangler en kroppsdel etter skyteulykker, kommer sammen for å finne nye ‘mål’. Etter at flyktige tanker om å utfordre og kolonisere Storbritannia er satt til side, kommer de på idéen om å skyte mot månen med kanon. I den siste boken i trilogien setter The Gun Club i gang med byggingen av en gigantkanon oppe på Kilimanjaro. Planen er at rekylen fra avfyringen skal vippe jordaksen ut av stilling slik at Nordpolen kommer inn i den tempererte sonen og polarområdene i nord gjøres beboelige. I forkant av avfyringen lager de et konsortium der det tegnes andeler med det formål å kjøpe lite attraktive eiendommer i Arktis på billigsalg. En av utgavene av denne romanen på engelsk heter da også «The purchase of the North Pole».
Det verserer riktignok en rekke myter om forfatteren og hans angivelige fremtidsvisjoner, men forhåpentligvis er det unødvendig å understreke at han ikke applauderte slike forskrudde idéer. Trilogien om Baltimore Gun Club er Vernes varsko om de farlige konsekvensene av å tukle med naturen – sagt med dagens termer; menneskeskapte klimaendringer. Verne hadde ofte i tekstene sine et bakteppe for kjernehandlingen som innebar et kritisk blikk på politikk og samfunn. Kanskje så han for seg hva som kunne komme i forlengelsen av den voldsomme teknologiske utviklingen som var på gang mot slutten av hans forfattergjerning. Lest i vår tid, ligger det nærliggende å trekke inn begrepet Antropocen. Med dette forstås en geologisk epoke som jordkloden nå kan sies å være inne i, begrunnet i de omfattende endringene i jordens økosystemer som er et resultat av menneskelig aktivitet, spesielt i tiden etter den industrielle revolusjon.