Jules Verne i Norge

De mange bildene i Jules Vernes bøker var meget viktige i en tid da privatturisme ikke eksisterte og få reiste.

Vernes bøker ble publisert med mer enn 60 illustrasjoner i hver bok, i gjennomsnitt. Dette betyr at i originalutgavene var det et bilde for hver 4. side omtrent. Man kan hevde at Jules Verne i virkeligheten skrev reiselitteratur og drev voksenopplæring på samme tid. Han populariserte samtidsforskning og illustrasjonene var her viktige for å levendegjøre skildringene. Kino (og TV) var selvsagt ikke-eksisterende og publikum drømte seg bort i det billedlige i selve tekstene og ikke minst i de detaljerte illustrasjonene, ofte sort/hvit grafikk trykket ved hjelp av treblokker, med xylografi-teknikk [N13].

Forlaget Hetzels utgaver av Vernes verker inneholder billedkunst utført av en fast «stall» av grafikere; Riou, Muntant, Barbant, Roux, Bennet og Neuville. Bildekomposisjonene og stilen kan i noen tilfeller minne om sakral kunst. Ofte ser vi at illustrasjonene, spesielt når det gjelder avbildning av mindre menneskegrupper, inneholder monumental klassisk komposisjon.

Illustrasjoner og bildetolkning
Skal vi prøve å forstå betydningen av, og forsøke å tolke bilder fra denne tiden, må vi ha klart for oss visse historiske fakta. På denne tiden hadde få anledning til å reise selv og allmennheten hadde begrenset kunnskap om fjerntliggende strøk. Fotokunsten var på denne tiden ikke ferdigutviklet eller alminneliggjort. Dermed kunne denne typen fantasireise-litteratur, fungere som datidens vindu mot verden.

På et bilde fra innledningen til En verdensomseiling under havet ser vi professor Aronnax som skuer utover sjøen mot det fremmede. [N1] En bildeanalytiker ville kanskje fremheve det faktum at hovedpersonen i bildet har blikket rettet fra høyre mot venstre. På tilsvarende vis fremstilles det symbolsk viktige Nemo-bildet senere i boken, hvor han står ved siden av sitt eget flagg og skuer utover mot Sydpolen. Igjen er blikkretningen fra høyre mot venstre. Rent komposisjonsmessig har kunstneren i tillegg plassert hovedpersonen til høyre i bildeflaten. På venstre del av bildet er det meningen at vi seere skal fornemme et naturgitt syn som skal utforskes. Nemo står oppstilt til høyre, og kunstneren får oss derved til å oppleve ham som vår nye tids utforskende representant.
Kommunikasjonsforskere [N2] har påpekt at denne måten å avlese slike bilder på er meget utbredt.

Gustav Doré 1864	Riou/Verne, "Nemo" 1870

Religiøs kunst
Det er fristende å sammenligne denne typen, nesten overtydelig talende bilder med samtidens religiøs-pedagogiske fremstillinger. Et eksempel er en berømt billedbibel fra 1864 laget av det 32-årige tegnegeniet Gustave Doré (1832-1883). Denne kunstneren var forøvrig ikke fremmed for å illustrere fantastisk litteratur. En av utgavene til Baron Von Münchausens vidunderlige reiser har hans illustrasjoner, likeså Perraults eventyr og Don Quijote. Det er så mange likhetstrekk at det har vært hevdet at Gustave Doré også illustrerte Jules Vernes bøker.  Dette medfører ikke riktighet, men hans bilder som ble produsert til det geografiske magasinet Le tour du monde, ble sannsynligvis kopiert for å brukes i Vernes utgivelser. Dette vil jeg demonstrere på en underside til denne artikkelen.
.
I tidligere katolske tider var religiøs billedkunst meget viktig som alternativ til skriftspråk. Noen 1800-talls kirker skal ha hatt pekestokker hengende ved siden av altertavlene for at presten skulle kunne gjennomgå bildene med tanke på undervisning og memorering av bibelens budskap utenat, for menighetsmedlemmer som ikke kunne lese. På samme måte har plansjer eller Dorés billedbibel også kunnet fungere, altså brukt til ren bildelesning for å innlære religiøse fortellinger og forestillinger.

Denne typen bildespråk lever videre i de rikt illustrerte bøkene til Jules Verne, utgitt på forlaget Hetzel i Paris fra midten av 1800-tallet. I dag,  med et utvidet tekstperspektiv, ville vi kalle Vernes utgivelser for multimodale (sammensatte) tekster. Med dette mener vi budskap som kommuniseres ved hjelp av flere tekst-typer samtidig, hvor både skriftspråk og bildespråk tas i bruk parallelt.

Bildekomposisjon
Om vi tar en titt på Nemo-bildet fra Sydpolen igjen, oppdager vi slående likhetstrekk med Dorés måte å komponere, eller skal vi heller si fortelle på. I den venstre delen av bildet sees naturen slik den er gitt oss, til høyre bringes et nytt element inn i den uutforskede natur, nemlig hovedpersonen oppe på et fjellplatå. Vi kan se at flere av bildene rent komposisjonsmessig er «i familie». Det er ikke kopier eller direkte etterligninger, men snarere et bildespråk, en måte å kommunisere på. Særlig talende er motivene som skal ha oss til å se innover i bildet. Kunstneren vil at vi skal strekkes mot et mål eller en visjon i det fjerne.

På samme måte som i den religiøse kontekst fungerer disse bildene overfor mer folkelige temaer, selv om fortellingene nå består av både tekst og bilde i kombinasjon.

Doré: Billedbibel	Riou/Verne: Hatteras

Kombinasjon bilde og tekst
Forlags-visjonæren Hetzel sørget for pedagogisk bruk av bilder fra den samme bildetradisjon, selv om det nå var for å undervise i geografi og å by på fantasireiser. Alle fortellingene ble da også første gang presenter i Hetzels familieblad for opplysning og «adspredelse»; Magasin d’Éducation et de Récréation. Det franske forlaget gjennomførte systematisk en omfattende bildebruk, som skulle gi leseren en totalopplevelse. Bildene var ment å skulle fungere i en uløselig sammenheng med teksten.

Mange også av nåtidens lesere som har opplevd de illustrerte utgivelsene, har latt seg fascinere av nettopp denne merverdien som de talende bildene tilfører. Etter gjennomlesing sitter bildeminnene klart igjen i leserens fantasi som en sammenfattende oppsummering. Denne opplevelsen var en helt bevisst satsing fra forlagets side, og forlegger Hetzel hadde meget stor innflytelse på forfatterens valg av tematikk og presentasjon.

Illustrasjoner med motiver fra Norge i Vernes bøker
Da forfatterens bøker ble laget, ble illustrasjonene planlagt samtidig. Vi kjenner til korrespondanse mellom forfatter, billedkunstner og forlegger om dette. I disse brevene diskuterte de hva illustrasjonene skulle innholde. Verne var veldig aktiv på dette punktet og bidro gjerne med egne skisser. Tegningene hans finner vi også i forfatterens dagbok. I Norge laget Jules Verne skisser av stabbur, folkedrakter, natur, kirkebygg og slott [N3]. I tillegg til dette benyttet de tilgjengelige tidsskrift og andre publikasjoner.

De norske nasjonalromantikerne innen malerkunsten kjente Jules Verne og hans forlegger godt til. På undersidene til denne artikkelen demonstrerer jeg hvor noen av bilde-impulsene kan ha kommet fra. Jules Vernes roman om Loddseddelen, som i sin helhet foregår i Norge, hadde i originalutgave omlag 40 illustrasjoner. Desverre ble bare 16 av dem trykket da C.Huitfeldts forlag ga ut boken i 1971. De utelatte illustrasjonene gjengir jeg på nettsiden:
[L] Utelatte bokbilder.
En presentasjon av øvrige 1800-talls illustrasjoner fra de originale Jules Verne-bøkene hvor Norge eller Norden er tema, finnes her

Jules Verne besøkte ikke Vestlandet på sin skandinaviareise, forlagets illustratør George Roux kan ha gjort det, men høyst sannsynlig har han kopiert illustrasjoner fra eksisterende publikasjoner. Her er to av hans bilder fra bryggen i Bergen:

Fra fransk bokutgave 1886, bilde ikke vist før i Norge	Fra norsk bokutgave 1971

Originalutgaven av boken om Loddseddelen fra 1886, har som vi ser veldig gode illustrasjoner fra vestlandsbyen.
I den foreløpige eneste norsk-språkelige utgaven av boken, Det store loddet fra 1971, gjengis bare det ene.
Bildene til Jules Vernes bøker med handling fra Norge, og hvordan de kan ha oppstått,  skriver jeg mer om i to kapitler:

[L] Jules Verne Norge – Norske illustrasjoner 1
[L] Jules Verne Norge – Norske illustrasjoner 2

Animasjonen nedenfor «blar» gjennom et utvalg bilder fra Vernes bok om
kaptein Hatteras´ekspedisjon til Nordpolen. Boken er ikke utgitt på norsk.

-til toppen-