Jules Verne i Norge

Om romaner på Hetzel-forlaget, av André Laurie
– som egentlig er et pseudonym for den franske forfatteren Paschal Grousset (1844-1909).  I tillegg til at han skrev bøker var han også politiker og journalist. Opprinnelig hadde Grousset nok planer om å gå inn i legeyrket, men han avbrøt medisinstudiene etter 4 år.

I mange år trodde Jules Verne -lesere og litteraturforskere, at boken L´epave du Cynthia var et samarbeidsprosjekt mellom den berømte forfatteren og den langt mindre kjente André Laurie, som også hadde blitt ‘oppdaget’ av forlegger Pierre-Jules Hetzel. Nyere forskning har imidlertid avdekket at Verne kun kom inn under siste del av redigeringsfasen. 

Det som ikke fremstår klart, er hvordan ideutviklingen for dette verket har foregått. Fra forlagsredaktør Hetzels korrespondanse med sine forfattere har vi sett flere eksempler på at forleggeren har vært aktivt inne, både med å gi skriveoppdrag, med utforming av bokmanus, med fortellingenes dramaturgi og ikke minst sluttredigeringen. Selv sitter jeg med et klart inntrykk av, gjennom inngående granskning av det som faktisk presenteres – både når det gjelder ‘Lotteriseddelen’ og ‘Cynthia’ som ble utgitt i to påfølgende år – at de to romantekstene er bygget over samme lest, og at de begge kan ha blitt kreert av den samme skapende kraft.

En teori kan være at dette kanskje har vært en forlags-styrt idéprosess – en redaksjonell plan. Begge bøker er helt klart ‘Vernianske’ i formen, og de har mange fellestrekk – ikke minst dette at de begge har handling lagt til Norge. Det er forøvrig godt tenkelig at slike fellestrekk fremtrer ekstra tydelig, analysert med skandinaviske lesebriller.

L´epave du Cynthia 1885 – Un Billet de Loterie 1886 – Les Exiles de la Terre 1888

«Un pastiche de Jules Verne par Laurie» 
‘Fortellingen L´epave du Cynthia  er en Verne-pastisj’, uttalte Olivier Dumas (1929-2019), tidligere president i det franske Jules Verne -selskapet, om boken (Noël:  2010, s.191). Og faktum er at også andre fortellinger som har blitt kreditert Jules Verne, i virkeligheten er skapt at Laurie. Under min omtale av romanen Vraket etter Cynthia – der Jules Verne oppgis som forfatter sammen med André Laurie – kommenterer jeg dette.

Laurie/Grousset var i sin tid deportert fra Frankrike (gr. en alvorlig konfrontasjon med Napoleons nevø), og mens han oppholdt seg i utlandet, bl.a. i London, skrev han ‘Begums 500 millioner’ (Les 500 Millions de la Bégum, 1879) og ‘Sydstjernen’ (L’Étoile du sud. Le Pays des diamants, 1884). Manuskriptet til disse fortellingene ble kjøpt av forlegger Hetzel og begge ble faktisk innlemmet i Vernes berømte serie Voyages Extraordinaires (nr. 18 og 25) – med Jules Verne oppgitt som opphavsmann – etter en redigering på oppfordring fra forlegger Hetzel. Sistnevnte bok ble altså trykket året før romanen om Cynthia. På dette tidspunkt, i 1885, var Lauries egen karriere kommet så vidt langt (han fikk amnesti og kunne vende tilbake til Frankrike ved starten på -80tallet), at forlaget nok så seg nødt til å kreditere ham som forfatter på tittelbladet og omslaget.

Enda en månefortelling tiltenkt Voyages Extraordinaires – kreditert Verne & Laurie ?
I etterkant av denne perioden ble det store omveltninger i skrive- og publiseringsprossene i forlaget. Våren 1886, mens Jules Vernes fortelling om ‘Lotteriseddel no. 9672’, fremdeles gikk som føljetong i Hetzels familiemagasin, ble Verne involvert i en tragisk skyteepisode, og ble skadet for livet i det ene benet. Meget kort etter døde forleggeren som også hadde vært hans nære venn gjennom mange år: Pierre-Jules Hetzel. Deretter overtok dennes sønn (Louis-Jules) styringen i forlaget, og dermed også oppfølgingen overfor forfatterne, deriblant Verne og Laurie (Grousset).

Dette fikk nok flere konsekvenser enn de som gjerne har vært omtalt til nå. Ett element involverer det nevnte ‘samarbeidet’ i forlaget, og som igjen involverer Paschal Grousset, som altså skrev samme type fortellinger som Jules Verne.
     Det fremgår av korrespondanse mellom Hetzel Sr. og forfatterne, at i året etter ulykken og dødsfallet i 1887 – var enda en roman skrevet av André Laurie tenkt inn i bokserien Voyages Extraordinaires. Og til å begynne med var forlagets intensjon at også denne, på samme måte som L´epave du Cynthia, skulle krediteres begge forfatterne på forsiden. Verne skal ha vært uenig – og i motsetning til i tiden da Hetzel senior var forlagsredaktør, ble det denne gangen slik Verne ønsket. Dermed ble Lauries banebrytende månefortelling Les Exilès de la Terre – en fantastisk fortelling med hele 69 illustrasjoner av George Roux og med en spesielt vakker kartonnering – utgitt av Hetzel junior som et selvstendig bind utenfor romanserien Voyages extraordinaires og med André Laurie alene kreditert som forfatter. Laurie kommenterer uansett Vernes forfatterskap i et lite forord i bokutgaven: 

«Det er et dristig foretagende å forsøke seg på et tema som allerede har tiltrukket slike forfattere som Cyrano, Swift, Edgar Poe, Jules Verne og mange andre; men la dem kaste den første sten, som midt i mørke høstkvelder aldri har blitt fristet av utfordringen i å forme sine egne drømmer» 
—- Forfatteren /A. Laurie   (overs. P.J.Moe)

[Lauries roman Les Exilès de la Terre kom også ut i Kristiania. Med tittelen «Til Maanen», oversatt av H.C. Hansen, utga Alb. Cammermeyer boken i 1890.
I 1901 kom den også ut i serien ‘I ledige timer’ på Carl Allers’ forlag.]
–
Generasjonsskifte i Hetzel-forlaget – konsekvenser for kreditering av forfatterne
Et meget sentralt spørsmål i forlengelsen av ovennevnte, blir:
Hva om ikke Hetzel junior hadde overtatt ledelsen av forlaget i 1886?
– ville kanskje Les Exilès de la Terre ha blitt bok nummer 32 i serien Voyages Extraordinaires, og da signert både Verne & Laurie? 
– eller hva om forlaget hadde gitt til kjenne at ‘Begums millioner’, ‘Sydstjernen’ og ‘Cynthia’ egentlig ikke var skrevet av Verne, men av Laurie ?
– og hva med Le Superbe Orénoque – som vel strengt tatt heller ikke var hundre prosent Vernes verk, egentlig? (ref. oppdageren Jean Chaffanjons ekspedisjon i Venezuela i 1886)

Alt dette skjedde omkring årene da Verne og Laurie skrev fortellingene med innhold fra Skandinavia – ‘Cynthia’ i Nordfjord, ‘En Lotteriseddel’ på Rjukan og som vi skal se, fortellingen om ‘Axel Ebersen’ fra Falun-traktene i Dalarna.

Beklageligvis har forfatterskapet til Grousset/Laurie, som er omfangsrikt og av betydelig kvalitet [L bibliografi], kommet i skyggen av Vernes.
       På Jules-Verne.no er fortellingene med handling fra Norden, og spesielt boken om ‘Vraket etter Cynthia’ viet spesiell oppmerksomhet, ikke minst fordi handlingen starter i Norge og tar leseren med til områdene omkring Nordpolen. Boken ble til under siste del av unionstiden, mens Norge-Sverige hadde felles konge.

Axel Ebersen fra Dalarna
Kort etter de nevnte utgivelsene publiserte forfatteren enda en fortelling fra Skandinavia, der handlingen utspiller seg i grensetraktene. Den starter like over på svensk side, ved Skagerakkysten. Og begge land beskrives, gjennom en fortelling som har flere likhetstrekk med beretningen om den skoleflinke Erik (den foreldreløse fra ‘Vraket etter Cynthia’) på vestlands-øya Norø, og som ble sendt til Stockholm for å gå på skole. Erik som forøvrig ikke hadde skandinavisk opprinnelse, ble i voksen alder sendt videre til Uppsala for medisinstudier.

Et tilsvarende opphav og en lignende dannelsesreise ga forfatteren også til gutten Axel, med det norsk-klingende etternavnet Ebersen. Fortellingen starter i Lysekil på Bohuslänkysten og tar leserne med til Dalarna – og som i tilfellet med Erik, havnet også Axel etterhvert på universitetet i Uppsala for å studere medisin:  Axel Ebersen, le gradué d’Upsala (Paris, Hetzel, 1891). Begge bøkenes hovedpersoner valgte med andre ord den samme utdannelsen som forfatteren. 

Xavier Noël, biograf og ledende ekspert på Groussets forfatterskap, oppgir at Grousset/Laurie skal ha foretatt en research-reise til Norden, august 1890. Opplevelsene da, og ikke minst forarbeidet til denne reisen, kan forklare de mange troverdige geografiske og språklige detaljene, både om Norge og Sverige, som vi finner i hans tekster med handling fra Skandinavia.

Boken om Axel Ebersen, ble utgitt som en av flere fortellinger som skildrer utdanningssystemet i ulike land [liste kommer], gjennom et besøk på studiestedet. Viktigheten av skolegang og fysisk fostring er noe Grousset var opptatt av personlig, det forstår vi av hans øvrige forfatterskap. Denne tematikken vektlegges og er i høy grad en fellesnevner for fortellingene om Erik fra Norø (‘Cynthia’) og Axel Ebersen fra Dalarna.

Også forfatterens syn på viktigheten av praksisrelatert læring – erfaringslæring – er fremtredende. Axel er i begynnelsen påfallende uinteressert i skolegang, og hans åpenbare kognitive ressurser kommer ikke til overflaten før han fenges av skolelærerens inspirerende klokketro på opplæring i håndverksfag, parallelt med relevant teoriopplæring i fysikk og naturfagene.  Dette skildres ved at hovedpersonen fristes til iherdig skoleaktivitet gjennom et tilbud om å få bygge sin egen modell-seilbåt.

Tematikken kan godt sies å indikere øvrige sider ved forfatterens interessefelt. Og gjennom også denne fortellingen med handling i Skandinavia, fremkommer hans inngående kunnskap om det maritime. Faktisk inneholder begge de omtalte fortellingene en sjøreise. Her er det nærliggende å peke på en av Groussets sakprosa-utgivelser – ‘Lystbåt-seilingens historie’ – fra året foran:
Le yacht : histoire de la navigation maritime de plaisance (1890), utgitt under pseudonymet Philippe Daryl. [boken kan leses på fransk, her] 

Videre forskning på forfatternes reiseaktivitet i Skandinavia

«Jeg har foretatt noen reiser;
Jeg har sett elvebredden langs Rhinen, fosse-strykene i Pyreneene, Alpe-breene, Men absolutt ingen steder har jeg sett noe som overgår skjønnheten langs Dalälvens bredder» – Laurie: Axel Ebersen, 1890

Både Verne og Grousset/Laurie kjente Skandinavia fra egne reiser. Verne hadde i 1861 Telemark som reisemål. På veien la han turen om Stockholm før han med kanalbåt tok seg til Oslofjorden og videre i Norge. Dermed kunne Verne bygge på også egne opplevelser når han senere skrev om landene. Det er foreløpig ikke klart hvilket kjennskap Laurie hadde til Norge og Sverige, før boken hans – om foreldreløse Erik fra Norø, den skipbrudne fra «Vraket etter Cynthia» – kom ut i 1885. Men forfatteren skal ha besøkt Stockholm (aug.1990) før han utga fortellingen om «Axel Ebersen» i 1891.

Kanskje valgte også han å følge vannveien til Sveriges indre, på Dalälven -vassdraget han skriver så inngående om. For hans stedsreferanser er tallrike. I tillegg til detaljbeskrivelser omkring universitetet i Uppsala som har en sentral plass i boken, omtales bl.a. Siljan, Rättvik, Innsjön, Ornäs, Falun og Älvkarleby (der Dalälven renner ut i Østersjøen).  Og, ikke minst skriver han hele veien om Axels skole på stedet han kaller ‘Sonneborg’, angivelig like ved Falun. Dette stedet i fiksjonsfortellingen er det nærliggende å tenke seg kan være en omskriving av navnet på tettstedet Sundborn, rett i nærheten [ref: hjemstedet til billedkunstneren Carl Larsson].

Andre tekstelementer med lokal tilknytning – enten de er inspirert av litterære kilder eller egne reiseopplevelser – er betegnelsen ‘Dalecarlie’ [kar/er fra Dalarna], som Verne også benytter (‘Lotteriseddel 9672’) og en omtale av det berømte besøket til Gustav Vasa på 1500-tallet, hos Barbro Stigsdotter og hennes ‘Kungskammare’ i Ornäs, et stykke syd for Falun.

Begge fortellingene er lagt til tiden da Norge etter dansketiden hadde fått egen grunnlov, nasjonalforsamling og regjering, men sameksisterte i personalunion med nabolandet under felles konge. Vi ser i romaner fra denne tiden at Verne anser ‘broderfolkene’ som ett land. [Le no.9672, Sans dessus dessous, De la terre a la lune, Magellanie m.fl.]

Når det gjelder boken Axel Ebersen er det så langt en gåte, hvorfor Laurie velger å legge handlingen tett på de regionene som tidligere hadde vært under norsk(-dansk) krone: først Bohuslän, så Älvdalen/Jämtland. Og at han samtidig gir romanfigurene navn som staves på en måte som kan indikere en viss norsk tilknytning. Axels far, Harald, som var direktør ved Falun-gruvene, var Skandinav. Mor var av britisk herkomst. De skrev Ebersen, ikke Eberson. I tillegg fokuserer forfatteren på at huset deres er oppført i norsk byggestil.
Sitat, om Falun-gruvens direktørbolig:
«[…] la maison du directeur. Construite sur le modèle des chalets norvégiens, cette maison était charmante, avec ses élégantes galeries de bois découpé»

Mulige inspirasjonskilder
Laurie var i motsetning til Verne, språkmektig og hadde en tid bodd i England (i London skrev han det som skulle bli ovennevnte ‘Begums millioner’ og ‘Sydstjernen’/’Den forsvunne diamant’).
En mulig inspirasjon for  boken Axel Ebersen, der fortellingens mysterium finner sin løsning inne i Falu-gruvene i Dalecarlia, kunne være den britiske poeten William Wordsworth. I sitt dikt (1850) «The prelude» skriver han (introduction):
«Withering the Oppressor: how Gustavus [Gustav Vasa] sought Help at his need in Dalecarlia’s mines: How Wallace fought for Scotland; left the name […]»

Også i den fantastiske litteraturen kan man støte på de myteomspunne gruvene i Falun. E.T.A. Hoffmanns verk Die Bergwerke zu Falun, kom i engelsk oversettelse  (A.Ewing 1886) som “The Mines of Falun”, tre år før Laurie skrev boken.
Fellestrekk ved fortellingene, er lang tids folkesnakk – en legende – om en savnet gruvearbeider som etter en årrekke gjenfinnes, forulykket, dekket av mineralforekomstene.
[Note: Hoffmann var også velkjent for Verne. ref. «Dr. Ox’ idé» og «Reise til jordens indre»]

George Roux, billedkunstner
Som for både Hetzel -forlagets utgave av bøkene L´epave du Cynthia (Paris 1885) og Un Billet de loterie no. 9672 (Paris 1886), laget kunstneren George Roux (1853-1929) en rekke illustrasjoner (28) for Axel Ebersen.

[note: Roux laget også illustrasjonene for omtalte Les exilès de la Terre (Laurie) og for Vernes posthume romanutgivelse La Chasse au Météore (1901/1908) – som faktisk har beslektet tematikk: ‘himmellegemer ute av bane’.]

Det var altså den samme kunstneren forlaget benyttet (f.o.m.1885) i hele tre romaner med handling lagt til Skandinavia, og som dermed måtte skaffe seg underlagsmateriale til å lage troverdige avbildninger av motiver fra nordiske miljøer. For Un Billet de loterie vet vi han tok utgangspunkt i den britiske kunstneren Robert T. Pritchetts dokumentarbok fra en Norgesreise og ellers reisemagasinet Le Tour du monde.

[mer kommer, om ‘Axel Ebersen’, om paralleller til ‘Cynthia’, om Grousset og samarbeidet med Jules Verne og påtenkte bokplaner]