Jules Verne i Norge

Vingt Mille Lieues sous les Mers (Paris 1869)

Romanen En verdensomseiling under havet er publisert på norsk gjennom 17 utgivelser.
[Se fullillustrert nyoversettelse fra Vidarforlaget]

Jules Vernes fortelling om undervannsbåten «Nautilus», som er en av forfatterens aller mest kjente bøker, ender i Norge. Dette faktum er nok kjent av de fleste som husker bokens innhold. I boken om verdensomseilingen ser Kaptein Nemo ut til å ville avslutte sin ferd og sitt liv ved å styre rett inn i en tidevannsstrøm ved Lofoten.
Mange i Norge har lest fortellingen om En verdensomseiling under havet. Og enten man har lest romanen eller ikke, kjenner folk flest uansett til ubåten «Nautilus» og dens mystiske kaptein [N1]. Norske lesere har merket seg at i siste kapittel skildres Nemos forsøk på å tilintetgjøre Nautilus i strømvirvlene ved Værøy. Det siste Verne forteller er at romanpersonene Conseil, Land og Aronnax kommer seg av fartøyet i siste øyeblikk og karrer seg i land til et naust i vannkanten. Jeg benyttet bevisst formuleringen ”ser Kaptein Nemo ut til å ville avslutte”, for det viser seg senere at Nemo og «Nautilus» ikke går til grunne i havdypet utenfor norskekysten allikevel.

Fortellingen om kaptein Nemo står i en særstilling i Vernes forfatterskap ved at vi kan følge ham gjennom to omfangsrike romaner. Og handlingen i fortellingen strekker seg egentlig over en trilogi. Roman-serien består av disse bøkene: [N2]
1 Kaptein Grants barn (Paris 1865)
2 En Verdensomseiling under havet (Paris 1869)
3 Den Hemmelighetsfulle øya (Paris 1874)

Første gangen vi hører om «Nautilus» er i boken om verdensomseilingen, og i fortellingen om Den hemmelighetsfulle øya forsvinner både Nemo og undervannsbåten hans under et vulkanutbrudd. Men mysteriet om den gåtefulle kapteinen og øya, starter egentlig under fortellingen om barna som ustoppelig leter etter sin far gjennom en annen verden-rundt-reise. Vernes romantekst om Kaptein Grants barn, har en undertittel som indikerer at også dette i virkeligheten var en verdensomseiling: «Jorda rundt langs den 37. breddegrad». Utgangspunktet for hele trilogien er, i likhet med så mange andre Verne-bøker, et kryptogram. Denne gangen er gåten formidlet via en flaskepost, noe som senere blir et tilbakevendende element hos forfatteren – ikke minst i de norgesrelaterte fortellingene om Loddseddelen[L] og Overvintring i isen[L ]. Og på samme måten som i romanen om Antifers fantastiske eventyr[L], inneholder det ufullstendige budskapet bare halvdelen av en posisjonsangivelse. Meldingen som hovedpersonene må forholde seg til opplyser bare breddegraden. Antifer som ble lovet mer informasjon senere, venter hjemme, innesluttet og forbitret. Kaptein Grants barn derimot legger ut på en systematisk ferd langsetter denne breddegraden, hele jordkloden rundt. Til slutt er de ved den hemmelighetsfulle øya. Men det forstår de ikke da, og ikke leseren heller, før i siste bok i Vernes trilogi.

I boken om verdensomseilingen lar forfatteren leseren tro at Nemo frivillig går inn i døden ved Lofotodden. Men så gjenoppstår han på uforklarlig vis på den hemmelighetsfulle vulkan-øya Lincoln. Her er han først en usynlig hjelper før han viser seg for romanpersonene, og blir deres ”frelser” innen han selv blir borte i et vulkanutbrudd. Her er det absolutt religiøse undertoner, noe som har vært kommentert av flere Jules Verne-tolkere. Og vi ser klare paralleller til andre historier i den fantastiske sjangeren, ikke minst Gandalf-figuren i trilogien om Ringenes Herre av JRR Tolkien, ca. 100 år senere.

Nordland og Jules Verne
Den dramatiske slutten på romanen En verdensomseiling under havet er referert i en mengde norske sammenhenger. Vi kan lese om «Nautilus» og Mosken-strømmen ved Lofotodden på et utall norske nettsteder. Og som på andre geografiske steder i verden, hvor Verne har lagt handlingen for en av sine romaner, dukker det opp historier om at ”Jules Verne har besøkt det og det stedet, deretter skrev han…..” Dette gjelder også romanen om verdensomseilingen og Lofoten i Nordland. Men historier som verserer om at Jules Verne skal ha besøkt Nord-Norge, eller Vestlandet, som han omtaler i bøkene om Antifer og om loddseddelen, stemmer dessverre ikke. De konkrete stedene forfatteren besøkte på sin eneste norgesreise omtaler jeg i artikkelen om Norge-reisen[L].

Norske oversettelser
Siden innholdet i romanen er så vidt kjent kommer jeg ikke til å referere bokens handling i detalj her. Men trass i at fortellingen er utgitt en rekke ganger på norsk, ser det ikke ut til at vi noen gang har fått presentert en komplett norsk  versjon av Jules Vernes tekst om verdensomseilingen med Nautilus. Det siste kapittelet er alltid referert i en eller annen, ofte forkortet form. Et par andre referanser til Norge og nordmenn tidligere i boken, har jeg aldri sett på trykk i norske-språklige utgivelser . I denne artikkelen vil jeg derfor presentere de avsnittene som ofte er utelatt i forkortede versjoner. Her kan vi lese hvordan Verne refererer til den norske astronomen Christopher Hansteen og se på hvilken måte Jules Verne egentlig beskriver hvor tidevannsstrømmen ved Norge skal befinne seg. Her har vi nemlig i ulike norske bokutgaver sett hvordan oversetteren ”hjelper” forfatteren til å henvise mer konkret til norskekysten. Det er faktisk slik at Jules Verne ikke er veldig spesifikk i sin stedsangivelse [N3]. Men nordmenn (og oversetteren?) ”vet” tydligvis at Verne har den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poes novelletekst  A descent into the Maelstrom i tankene, og han på sin side er nokså konkret i  beskrivelsen. Malstrømmen i Nordland er for øvrig et tema Jules Verne omtaler i en rekke bøker. Dette kommer jeg tilbake til i et eget kapittel senere.

IK 1955

Tekstutdrag med norske referanser
Vi ser tydelig i alle hans bøker at Jules Verne har satt seg grundig inn i historisk bakgrunnstoff og studert publisert fagstoff fra samtiden. Allerede i første kapittel i boken om verdensomseilingen, da «Nautilus» fremdeles omtales som et mulig sjømonster, presenterer forfatteren referanser til norsk litteratur. Verne omtaler her nordiske tekster om undervannsuhyret Kraken, skrevet av Pontoppidan og Egede. Den danskfødte Bergens-biskopen Erik Pontoppidan (1698-1764) skrev i sin tid en norsk naturhistoriebok («Forsøg til Norges Naturlige historie» ), og den norske (N-danske) skribenten Paul Egede (1709-1789), sønn av den noe mer kjente Hans Egede, ga ut en beskrivelse av sin tid på Grønland. Både han og faren var misjonsprester på øya. Henvisning til sagn og fortellinger om monstre får en dobbel betydning når vi senere i Vernes bok leser om at det er nettopp et slikt undervannsvesen, en kjempeblekksprut som angriper ubåten som i første kapittel ble oppfattet som et monster selv.
.

”….alle disse gigantiske fantasi-vesener, fra den hvite hvalen, den forferdelige Moby Dick fra de arktiske områder, til Kraken hvis tentakler kunne omslynge skip på fem hundre tonn og dra dem med seg ned i havdypet. Vi husker også Aristoteles og Plinius som bekreftet eksistensen av disse monsterne, og de norske historiene til biskop Pontoppidan og Paul Heggede [Egede] ….»
– Jules Verne 1869 [F 1] [ovPJM]

Pontoppidans beskrivelser av sjømonstre kommenteres igjen i andre del (kap.XVIII) av romanen. Verne knytter Pontoppidan til bispesetet Bergen, og Olaus Magnus (1490-1557)  [svensk biskop, etnolog og kartograf som i 1555 tegnet kart og skrev et verk om Norden (De nordiske folkenes historie/»Historia de gentibus septentrionalibus»]  knyttes til fantastiske beretninger fra Nidaros.
Dette kobler Verne til sitt hjemlige St.Malo i Bretagne, og kirkemalerier der.

«[…] Ikke bare er det hevdet at disse blekksprutene kunne trekke ned skip, men en viss Olaus Magnus forteller om en cephalopod på en kilometer lang, som lignet mer på en øy enn et dyr. Det sies også at biskopen av Nidros [sannsynligvis Erik Walkendorf (1465-1522) i Nidaros] en dag lot reise et alter på en enorm klippe [ute i fjorden]. Da messen var slutt, satte steinen seg i bevegelse og returnerte til havet. Steinen var en kjempeblekksprut.
– Og det var det? spurte kanadieren.
– Nei, svarte jeg. En annen biskop, Pontoppidan fra Berghem [Bergen], taler også om en blekksprut som man kunne manøvrere et helt kavaleriregiment på !» – Jules Verne 1869 [F6] [ovPJM]

Christopher Hansteen
Jules Verne har ved flere anledninger også kommentert arbeidene til norske vitenskapsmenn. Når Nautilus nærmer seg Sydpolen,
fletter han inn stoff om fysikeren og astronomen Christopher Hansteen (1784-1873) som var en av Norges ledende naturvitenskapsmenn. Han ble kjent internasjonalt for sine arbeider om klodens magnetfelt.

«Under disse forholdene stod barometeret generelt veldig lavt,  det falt fremdeles ved 73 grader og 5 minutter sydlig. Avlesningene på kompasset ga oss ikke lenger noen sikre angivelser.
De viltre kompassnålene markerte motstridende retninger, idet de nærmet seg den magnetiske sydpol, som ikke må forveksles med verdens sydligste punkt. Faktisk, i følge Hansteen, befinner dette [magnetiske] polpunktet seg på omtrent 70 graders bredde og 130 graders lengde» – Jules Verne 1869  [F 2] [ovPJM]

Aas forlag 1894, Nasjonalbiblioteket

[N 6]
I boken om verdensomseilingen, som i så mange andre Jules Verne-fortellinger, tar handlingen av og til en pause for å formidle litt populærvitenskap og naturfag. Mens «Nautilus» passerer et fiskefelt ved New Foundland, samtaler biologen Dr. Aronnax og hans assistent om torskefiske:

”Hjelpe meg, se på denne torsken” sa han, ”Jeg trodde torsk var flat som flyndre”. «Uskyldige guttunge” utbrøt jeg, ”torskene er flate bare i butikken, hvor de blir renset, flådd og filetert før de stilles ut.” […]
”Vet du hvor mange egg som har blitt registrert i en enkelt hunnfisk?”
”Jeg skal ta i” svarte Conseil. “500.000”
“11.000.000 min venn”
”11,000,000 ! Det nekter jeg å tro før jeg får talt dem selv”
”Så tell dem Conseil, men det ville være enklere for deg å bare tro på det jeg sier.
Dessuten, franskmenn, engelskmenn, amerikanere, dansker og nordmenn fanger torsk i tusenvis.
[…] Hvert skip frakter med seg hjem gjennomsnittlig 4.400 fisk, til sammen 22.000.000 […] Utenfor kysten av Norge er totalen den samme.”
”Greit,” svarte Conseil, ”Jeg skal tro mesterens ord, jeg skal ikke telle dem”
”telle hva?”
”De 11.000.000 eggene, men jeg vil gjerne komme med en kommentar”
”Hva for en da”
”Dersom alle eggene deres klekket, ville så få som fire torsk kunne mette England, Amerika og Norge”.  – Jules Verne 1869  [F 3] [ovPJM]

Stedsangivelse for tidevanns-strømmen
«Feroë – Norwège» og norsk ordtak
Her kommer vi til nok et eksempel på en belærende «pause» i handling hvor Verne legger ut om den fryktede tidevannstrømmen utenfor norskekysten. At sjømannen Verne kunne mye om slikt kan vi regne med. Han seilte selv i sin båt ved flere anledninger forbi det noen mener er verdens kraftigste tidevannstrøm, The Alderney race, mellom (den engelske) kanaløya Alderney og det franske fastlandet (ikke langt fra der han bodde). Det har vist seg at Vernes stedsangivelse for den kraftige strømmen ytterst i Lofoten er mulig å feiltolke med hensyn til navnet Færøy(ene) eller Værøy. Vernes måte å stave øynavnet på, ”Feroë” har nok forvirret noen oversettere. [N3]

«Malstrømmen!  Malstrømmen!» ropte de.
Malstrømmen! Kunne et mer skremmende navn ha runget I ørene våre under noe mere fryktinngytende omstendigheter. Vi lå nå i det farlige farvannet utenfor den norske kyst. Skulle Nautilus komme til å bli trukket ned i denne virvelstrømmen akkurat i det lettbåten med oss i ble løsnet? Som dere vet, når strømmen snur så vil vannet mellom Værøy (”Feroë”) [N3] og Lofoten-øyene strømme ut med en uimoståelig kraft. Det vil danne en strømvirvel som ikke noe skip ville kunne unnslippe. Monsterbølger reiser seg og farer sammen fra all omkringliggende kanter. Det danner en virvel som betegnende har blitt kalt havets navle, hvis tiltrekkings-krefter strekker seg i en avstand av 15 kilometer. Den kan suge ned, ikke bare skip, men også hval og til og med isbjørner fra de nordligste områder.
Dit var det Nautilus tilfeldigvis hadde blitt sendt, eller kanskje med vilje — av sin kaptein. Den snurret rundt i en spiral hvis radius ble mindre og mindre.
Lettbåten som fremdeles var fastspent til skroget, ble på tilsvarende vis trukket med rundt i en fortumlende fart. Jeg kjente at vi ble kastet rundt og rundt slik at vi ble svimle. Vi var skrekkslagne, i fryktens siste faser, hvor blodet frøs til is i årene slik at vi ble helt numne. Vi var klissvåte av kaldsvette foran døden som truet!
Og for en larm rundt den sarte lettbåten! Og for noen brøl som ga gjenlyd fra flere kilometer unna! For noen brak av vann som brøt mot klippene nede på havbunnen, hvor selv de hardeste gjenstander blir knust og hvor trestammer blir slitt og skrapt opp, slik at de til slutt ser ut som en ”buskete pels” slik nordmennene uttrykker det. – Jules Verne 1869[F4] [ovPJM] [N4]

Avslutningen på boken, «Nautilus» i Lofoten, Nordland
Til slutt kommer her den fullstendige versjonen av Jules Vernes tekst, med skildringen av hvordan de ufrivillige passasjerene om bord på undervannsbåten kommer seg i land i Norge.

“Og her er vi fremme ved avslutningen for denne reisen under havet. Hva som skjedde den natten, hvor lettbåten slapp unna de enorme virvlene i malstrømmen, hvordan Ned Land, Conseil og jeg kom oss unna, kan jeg ikke si. Men da jeg kom til meg selv lå jeg i hytta til en fisker fra Lofoten-øyene. Mine to ledsagere som også var kommet uskadd fra det hele, var sammen med meg. Vi tok hverandres hender og omfavnet hverandre varmt.
Akkurat nå kan vi ikke tenke på å returnere til Frankrike. Kommunikasjonsmidlene mellom det nordlige Norge og sør er sjeldne. Jeg er derfor tvunget til å vente på overfart med dampskipet som trafikkerer Nordkapp annen hver måned.»
– Jules Verne 1869 [F 5] [ovPJM]

Amputerte norske bokutgaver
I Jules Vernes romaner er både verbaltekst og bilder deler av et uløselig hele. De er ment å skulle utfylle hverandre. Derfor er det bra at flere forlag som har oversatt Vernes tekster viderebringer de originale illustrasjonene, eller har engasjert andre tegnere til å lage nye. Sluttkapittelet, der passasjerene på «Nautilus» har kommet seg i sikkerhet hos en norsk fisker, er i originalutgaven illustrert med et fargebilde. Til sammen fantes det 118 illustrasjoner i P.J. Hetzels utgivelse fra 1870, tjue av dem i farger. Disse fargebildene er det forfatter og forlegger anser å være hoved-illustrasjoner. Ved dette utvalget indikerer forlaget viktigheten i forhold til helheten.

For norske lesere av Vernes bøker er dette et vesentlig poeng, for det illustrerer de store mangler ved norske forlags utgivelser av Jules Verne, også bildemessig. Boken En verdensomseiling under havet er kommet ut på norsk tilsammen 17 ganger. Vi må bare konstatere at ingen av dem gjengir originalutgavens bilde fra Norge, hvor Aronnax, Land og Conseil har flyktet fra ubåten og hviler ut i naustet til en Lofotfisker.

En verdensomseiling under havet, var den første Jules Verne-romanen som var å få kjøpt i Norge. Den ble utgitt av det danske forlaget Andr. Schou og kom ut i 1872, som den aller første bok av forfatteren i det dansk-norske språkområdet.
Mitt eksemplar som er avbildet nedenfor har engang tilhørt
Skiens offentlige høiere almenskoles discipelbibliotek.
Nederst på nettsiden vises også andre norske utgaver av denne romanen.
Verdensomseilingen i ulike versjoner
Flere av Vernes fortellinger har inspirert til filmproduksjon. Den adaptasjonen av Jules Vernes verk om verdensomseilingen som i størst grad har bestemt hvordan de «mentale minnesbilder» av «Nautilus» har blitt seende se ut i seernes fantasi, er nok filmatiseringen til Walt Disney i 1954, med skuespillerne Kirk Douglas og James Mason i de viktigste rollene. [N5]

Når fangene omsider klarer å stikke av ved slutten på fortellingen, er historien nokså fritt omdiktet i filmen i forhold til Vernes romantekst. I de fleste bokutgaver ender Nautilus i strømvirvlene ved Lofoten. Og de ufrivillige passasjerene redder seg inn til land i Norge, hvor historien så slutter. Men i Disney-filmen ender filmen like ved Nemos ubåtbase mye lengre syd i Atlanterhavet, etter at kapteinen har valgt å rigge til en eksplosjon. Dette gjør han for å skjule for en ond og fremdeles umoden verden, alle de fantastiske oppfinnelsene som har gjort verdensomseilingen mulig. De eneste overlevende etter eksplosjonen som rammer både øy-basen og Nautilus, blir sittende uskadd i lettbåten på det åpne havet.

Verdensomseiling i radioteatret, med politisk korrigering
Men det er også produsert norske versjoner av fortellingen. Mange norske radiolyttere kjenner Jules Vernes forfatterskap gjennom hørespill. Radioteatret har satt opp både En verdensomseiling under havet i 1981 og Jorden rundt på 80 dager så tidlig som i 1959. [N6]

Før jeg kommenterer hørespillversjonen  av verdensomseilingen skal jeg bare kort referere litt om Vernes bokprosjekt, og bakgrunnen for Nemos identitet. Boken ble til mens forfatteren var politisk opprørt i forbindelse med polakkenes oppstand under russisk styre både i 1840- og 1860-årene. Fra forfatterens korrespondanse vet vi at Kaptein Nemo i Vernes opprinnelige manus var en polsk aristokrat og frihetskjemper. Forbitret over den russiske Tsars herjinger i Polen, og etter å ha sett sin nære familie bli utslettet på grusomt vis, ble han hevneren under havoverflaten. Han tok dekknavnet Nemo, som betyr noe i retning av: ”uten navn”. Jules Vernes forlegger Hetzel godtok imidlertid ikke det politiske engasjementet hos forfatteren, og forlangte et mer politisk akseptabelt bakteppe for handlingen. Han var redd at de nære russisk-franske forbindelsene skulle ta skade. Jules Verne skrev da om fortellingen, og ga Nemo et indisk opphav. Han ble gitt en forhenværende identitet som den indiske prins Dakkar.

Når Jules Vernes Nautilusfortelling oppføres på NRK-radio som hørespill i 1981, er det Vernes opprinnelige idé som realiseres, etter et manus av BBC-dramatiker Lance Sieveking (1896-1972). Replikker som legges i munnen på kaptein Nemo og professor Aronnax understreker opphavet til Nemo som polsk frihetskjemper. Og vi hører ham kommentere russisk undertrykkelse før han går opprørt inn til biblioteket sitt for å være alene mens han spiller revolusjonsetyden, skrevet av den polske komponisten Frederic Chopin.

Fra NRK-Hørespill:
Nemo:  ”Disse djevelene til Tsaren har tatt fra oss det siste nå…..
– selv navnet på vårt kjære land har de visket bort fra kartet!
(går ut)  alt er over, alt er over ”
Aronnax: ”Nå skjønner jeg det hele, kaptein Nemo og mennene hans er polakker, de kjemper mot russland, (Aronnax på fransk: )   ce´st  magnifique, ce est la gloire,
– de kjemper for friheten!
– jeg må snakke med ham, som franskmann forstår jeg ham bedre enn noen annen……
(i det fjerne:  Nemo spiller Chopins revolusjonsetyde på orgel )
[hør episode 1]

Nautilus  på nynorsk
Til sist vil jeg sitere noen linjer som omtaler en unik versjon av Vernes fortelling om verdensomseilingen. Ikke minst viser dette hvordan en forkortet og veltilpasset adaptasjon kan gripe, både med tilrettelagt innhold og ikke minst tittel. Jorda rundt i kavbåt var tittelen på det nynorske forlaget Norsk Barneblads utgivelse av verdensomseilingen fra 1943. (Omslagsillustrasjon: Jens R. Nilsen, gjengitt med tillatelse).

Forfatter og tidligere Aftenposten-redaktør Per Egil Hegge har vært så vennlig å la meg få ta med i artikkelen et større utdrag  av et essay der han beskriver sin egen førstegangs-lesing av Jules Verne. Det er mange som vil nikke gjenkjennende når Hegge beskriver opplevelsen av en fengende boktekst. Jeg vil oppfordre til å lese hele essayet.

Fra essayet ”Jorda rundt i kavbåt og andre klassikarar”
«[…] I skolebiblioteksamlinga fann eg det eg trudde var det meste av nynorskdiktaren Jules Vernes produksjon, eg var sikker på at Jules Verne skreiv på nynorsk,kvar han no enn høyrde heime i kongeriket, truleg på Vestlandet ein stad. Ei reise rundt månen var litt for teknisk. Men Jorda rundt i kavbåt, som andre kanskje kjenner under tittelen En verdensomseiling under havet – det var saker. Det same var Tsarkureren, enda eg aldri heilt forsto kva ein kurer eigenleg var, eller kvifor ein trengde slike når Augusta på postkontoret måtte ha gjort same nytta, ho var da så påliteleg.Vi hadde ei dansk hushjelp, og ho hadde merka seg denne interessa for Jules Verne, så i julegave eit år fekk eg Kaptein Nemo på dansk frå henne. Men det vart ikkje det same, det hjelpte ikkje at mor av og til las høgt for far frå Martin A. Hansens bøker. Jamvel om dansk vart det første framandspråket mitt […]» -Per Egil Hegge,  2004       [K]
–les hele essayet her (s.125)

animasjon som viser et utvalg illustrasjoner fra boken

Carl Allers (familiejournal) i samlingen I ledige timer Christiania 1900	H.Aschehoug & Co. (W.Nygaard)  1930	Gyldendals Aller beste 1951	Stabenfeldt 196

Nasjonalbiblioteket har en internett-versjon av forlaget Libriartes 1995[1968]-utgave (illustrert, forkortet).

Klikk på bilder for å se stor versjon
-Alle oversettelser ved P.J.Moe-
.
-til toppen-

.
Her er hørespillversjon av fortellingen:
Verdensomseiling  del 1 | del 2 | del 3| del 4 | del 5| del 6 | del 7 |  del 8 |  del 9 | del 10|

.
Hør utdrag av En verdensomseiling under havet som web-lydbok:

.
Se Walt Disneys kinoadaptasjon fra 1954 :

.
Her er komprimert versjon [240p] del1:

| del 2 | del 3 | del 4 | del 5 | del 6 | del 7 | del 8 | del 9 | del 10 | del 11 | del 12 |
.
Og her er stumfilmversjon fra 1916:

.
Se «20.000 Leagues under the sea»  fra 1997 [L nedl. – MP4 ]
.

.
Verdensomseilingen adaptert for tegnefilm-mediet kan ses her:

Tegnefilm del 1 | Tegnefilm del 2 | Tegnefilm del 3 |
Tegnefilm del 4 | Tegnefilm del 5 |
.
Hør utdrag av Den hemmelighetsfulle øya som web-lydbok: