Jules Verne i Norge

L´epave du Cynthia (Paris 1885)
Boken er ikke utgitt i Skandinavia.

Om den foreldreløse gutten fra vraket etter skipet «Cynthia»
Jules Verne og hans forlegger Pierre Jules Hetzel ga i 1885 ut en fortelling som foregår i norsk kystlandskap, i Stockholm og i polare strøk. Men teksten er ikke ført i pennen av Jules Verne selv. Forlaget har da heller ikke erklært boken som et bind i Vernes serie ”Voyages Extraordinaires”. Dette skal jeg komme tilbake til.

.
Tidlig i fortellingen hører vi om et lite guttebarn som blir funnet drivende i sjøen på Nordvestlandet, bundet til en livbøye med påskriften “Cynthia”. Gutten blir adoptert av fiskerfamilien Hersebom på stedet Norø[N 1] ovenfor Bergen et sted og får navnet Erik. Han blir en del av en vanlig norsk søskenflokk og vokser opp i et bittelite øysamfunn, omgitt av båtnaust, garntørking og alle slags tradisjonelle kystaktiviteter. Historien presenterer en mengde detaljer om norske mattradisjoner, byggeskikk, skigåing og fiskerivirksomhet. Vi hører om tørking av fisk og om tran-produksjon. Erik blir spesielt glad i sjø og båtliv.
–
Sentralt i historien er tranprodusenten Rolf[N 2] Schwaryencrona, som også har vokst opp på vestlandsøya Norø. Han er barndomsvenn av fiskeren Olaf Hersebom, Eriks adoptivfar. Tranprodusenten som har flyttet til Stockholm, har blitt meget velstående og landskjent etter å ha begynt å fabrikkfremstille fiskelever-olje i stor skala. En dag er han tilbake på sine barndomstrakter og han får høre den oppsiktsvekkende historien om hvordan en vugge bundet til en redningsbøye drev i land på øya noen år tidligere. Av ren nysgjerrighet ber han om å få møte gutten og tropper opp i skolestua. Her ber læreren Erik om å legge ut om historie, geografi og ikke minst om sjøfarende oppdagelsesreisende som han kan en hel masse om. Schwaryencrona ser at Erik kan trenge større utfordringer enn de som finnes på Norø, og tilbyr å ta ham med til Stockholm hvor gutten kan få høyere utdannelse. Eriks adoptivfar går med på at han skal få reise til Sverige for å få høyere skolegang, men stiller som betingelse at tranprodusenten skal gjøre alt for å hjelpe til med å oppspore Eriks foreldre, dersom de er i live. I Sverige kommer unggutten i fullstendig nye omgivelser med stor velstand, og han får studere medisin på universitetet i Uppsala. Hans norske adoptivfamilier, både i Stockholm og hjemme på Norø driver gjennom flere år en storstilt korrespondanse i det stille, for å finne ut om hva for et skip «Cynthia» kan ha vært.
.

Imens går store deler av fortellingen ut på å skildre en annen leting. Vitenskapsmannen Nordenskiöld som reiste ut fra Tromsø med sin polarskuta «Vega» i 1878 var den første til å gå igjennom Nordøstpassasjen. Under denne ekspedisjonen lå skipet innefrosset i 10 måneder. Denne lange ventetiden bidro til spekulasjoner om at noe alvorlig kunne ha hendt med forskeren. Erik som flere ganger har vært tilbake i kyst og båtmiljø på Norø har nå blitt en erfaren sjømann. Og det er han, hovedpersonen i romanen om den skibbrudne fra «Cynthia» som i voksen alder påtar seg oppdraget med å lete etter Nordenskiöld ved hjelp av ishavsskuta «Alaska». Under leteekspedisjonen i Nordenskiölds kjølvann, gjennomfører Erik en unik reise i nordlige polare strøk. Han foretar som den første i historien, en komplett rundseilas i ishavet omkring nordpolen før «Alaska»  vender tilbake mot Nordkapp, ned langs kysten og over Skagerrak før reisen avsluttes.[N 3]

Etter mye detektivvirksomhet har hans norske venner i mellomtiden funnet ut om Eriks opphav. Det viser seg at et skip fra New York med navnet «Cynthia» forliste i 1858 ved Færøyene i Norskehavet. Om bord var Eriks mor med sin lille baby på vei hjem til Europa. Da situasjonen ble kritisk bant moren vuggen med gutten til en av skipets redningsbøyer og tok det hele med seg i livbåten. I kaoset som fulgte falt Erik i sjøen og de kom fra hverandre.
.
Eriks velgjørere i Norge og Sverige hadde lenge diskutert hva som kunne være opphavet til hans unorske utseende. Kunne han stamme fra Irland? Noen mente at hans utseende indikerte keltisk eller et søreuropeisk opphav. På slutten av fortellingen blir det klart at moren er i live og at hans familie er fransk og bor i Bretagne. Erik reiser da for å bli kjent med sin biologiske slekt, og ikke lenge etter inviteres hele hans familie fra Norø til stor feiring i Brest.
.
Bakgrunn for fortellingen
Boken om den foreldreløse fra vraket etter skipet «Cynthia» er foreløpig ikke oversatt til noe skandinavisk språk. Med utgangspunkt i den franske tittelen “L´epave du Cynthia”, har jeg gitt boken navnet: Vraket etter «Cynthia». I engelsk oversettelse av fortellingen fokuserer boktittelen på den foreldreløse lille gutten og har derfor fått navnet, The waif of the «Cynthia»
Det franske forlaget Hetzel har kreditert verket; Jules Verne og André Laurie. Verne-forskere anser imidlertid at boken for alt vesentlig er skrevet av Vernes “ghost-writer” Paschal Grousset under pseudonymet André Laurie, og at Jules Verne bare har vært inne og kvalitetssikret fortellingen. Et viktig spørsmål er derfor hvem som har valgt tema og drevet research forut for utgivelsen.

Jules Verne har ikke besøkt området hvor handlingen foregår, og det er ingenting som tyder på at hans ‘assistent’-skribent har vært der heller, selv om han foretok en reise til Skandinavia. Men forfatteren har helt klart lest seg opp på svensk-norsk litteratur fra unionstiden. Boken er full av ”svorsk”-klingende navn og betegnelser.[N 4] Disse har nok blitt oppfattet både fremmedartede og autentiske på en fransk leser på slutten av 1800-tallet. På denne måten har teksten bidratt til å eksotisere datidens nordboere og Norden.[L – Orientalisme]

«Noroë et fjord de Noroë»  – Nordbø og Nordfjord
Forfatteren gir ikke noen helt presise angivelser på hvor i Norge handlingen utspiller seg. Men i beskrivelsen av omgivelsene hører vi om stedets trandamperi, og at det er et øysamfunn utenfor det han kaller ”fjord de Noroë” nord for Bergen. Flere detaljer om ”Noroë”kan passe med en av de små øyene i havgapet utenfor Nordfjord [F 5] som ligger riktig plassert i forhold til bokens beskrivelser om nordvestlandet. Nå er det selvsagt ikke gitt at romanen har et konkret øysamfunn som forbilde eller inspirasjon. Men i flere år grublet jeg over hvor forfatteren hadde sett for seg at denne vestlandsøya og trandamperiet kunne være. Var opphavet kanskje Nærø(y) ved Florø, syd for Nordfjord? Både æ og ø ville by på staveproblemer for en fransk forfatter, slik at stedsnavnene uansett vill bli nokså unorske i en fransk bok. Senere i artikkelen vil jeg komme tilbake til hva som kan være opphavet for navnet Norø/Noroë og innholdet i fortellingen.
.
Selvbiografisk
Det kan være vanskelig å akseptere at det ikke er Verne selv som har forfattet boken. For fortellingen har visse selvbiografiske elementer.
[Note: ‘Fortellingen er en Verne-pastisj’, uttalte Olivier Dumas (1929-2019), tidligere president i Jules Verne selskapet i Paris. Og faktum er at også andre romaner, som har blitt kreditert Jules Verne (‘Begums millioner’ og ‘Sydstjernen’) i virkeligheten er skrevet at Laurie. Dette og andre verk av André Laurie – som egentlig er et pseudonym for den franske forfatteren Paschal Gousset (1844-1909), omtaler jeg i en egen artikkel: Jules Verne -pastisjer].

Dersom vi analyserer hovedtrekkene i handlingen (Cynthia) og sammenligner med Jules Verne forfatterskap og hans øvrige utgivelser, ser vi at dette ikke den eneste gangen en Verne-fortelling har det hjemlige Bretagne som utgangspunkt og at ferden går nordover til Norskehavet. Også i romanene Overvintring i Isen (1855) og Mester Antifers fantastiske eventyr (1894)  finner vi en kobling mellom forfatterens hjemtrakter og bokens hovedfigur som med utgangspunkt i nordvest-Frankrike foretar en reise til Norge og polare strøk. Hovedpersonene i alle disse tre fortellinger kommer som Verne selv fra Bretagne-området. [L – Introduksjon]

Fakta-formidling
Historien om den foreldreløse Erik fra vraket etter «Cynthia» har i tillegg bygget inn mye faktainformasjon om polarforskning. Dette har den til felles med bakgrunnsstoffet for romanen om Kaptein Hatteras og hans ekspedisjon til Arktis.[L – Polarforskere] På mange måter kan romanen om Erik fra Norø leses som en hyllest til den finsk-svenske polarforskeren Adolf Erik Nordenskiøld og hans banebrytende seilas. Med skipet «Vega» gikk han i 1878-1880 opp gjennom Nordøstpassasjen, langs nordkysten av Sibir og ned i Stillehavet. I sin beskrivelse av denne ferden er boken temmelig klassisk “verniansk” i formen. Med dette mener jeg måten den er bygget opp på. Forfatteren konstruerer en enkel kjernehistorie som skaper en foranledning til å beskrive en reise i nordområdene, fylt med mange populærvitenskapelige fakta. En får følelsen av at det er den samme hjernen som ligger bak både denne og de øvrige polare fortellingene.
.
Uansett kan det sies at temavalg og vinklingen mot det keltiske Bretagne tyder på at forlaget har vært bevisst salgsverdien i Verne-navnet, selv om de har sett seg nødt til å sette bort selve skrivearbeidet til den 16 år yngre manusforfatteren Jean François Paschal Grousset[N 6]
Dette aktualiserer spørsmålet om hvor viktig forlagsledelsen har vært i å velge ut tematikk for romanprosjektene generelt. Her er det naturlig å sette romanen om forliset til skipet «Cynthia» i sammenheng med hva Jules Verne og hans forlegger Hetzel ellers arbeidet med omkring årene 1885 og 1886. Vi skal nå se nærmere på hva som kan ha vært opphavet til de Norge-relaterte fortellingene forlaget ga ut på denne tiden. Boken kom ut i 1885, året før forfatteren publiserte romanen om Loddseddelen [L] hvor handlingen i sin helhet foregår i Norge. Denne har for en stor del utgangspunkt i Vernes egen norgesreise, før gjennombruddet som forfatter.

Vi merker oss at det skulle gå 25 år etter at Verne faktisk reiste i Norge før han skrev fortellingen om loddseddelen. I min presentasjon av denne historien, har jeg påpekt at en artikkel i reisemagasinet Le tour du monde i 1860 sannsynligvis var utgangspunktet og kanskje ble benyttet som ”huskelapp” da forfatteren skulle skrive romanen. I sin egen (kun påbegynte) reiseskildring fra skandinaviareisen [L] tilkjennegir Verne at han studerte LtdM før turen til Norge. Høyst sannsynlig har dette magasinet vært framme igjen da forlaget bestemte seg for utgivelse av bøkene Vraket etter «Cynthia» og Det store loddet i henholdsvis 1885 og 1886. Det er påfallende at det kom ut to bøker like etter hverandre med utgangspunkt i Norge.

Forlagsinitiativ
Jeg ser for meg at dette har vært en forlags-styrt prosess og vil forsøke å vise at det finnes inspirerende elementer fra reisemagasinet LtdM for begge disse bøkene. Selv om boken om den foreldreløse Erik er ført i pennen av André Laurie, er det ting som tyder på at det er den samme «idébank» som er opphavet. I tillegg er det verd å merke seg at basis eller inspirasjon for begge romanene ser ut til å være gamle sagn. I boken om loddseddelen har forfatteren flettet inn et norsk sagn fra Telemark om ”Mari-stien” langs fjellveggen ved Rjukanfossen. At også «Cynthia» -boken tilsynelatende baserer seg på et sagn, skal vi nå gå nærmere inn på.
Spørsmålet er om forfatteren har fått ideer utenfra til historien om det keltiske barnet som kom drivende over havet og ble funnet i fjæra på en vestlandsøy.
–
Reisemagasinet Le tour du monde
Det er ikke usannsynlig at det er forlegger Hetzel som har igangsatt denne prosessen, og pekt på hvor inspirasjonsstoff var å finne.[N 7] En tilsvarende forlegger-medvirkning, for ikke å si forfatterstyring, er kjent fra korrespondanse forfatter og forlegger i mellom, slik jeg har kommentert det i artiklene om verdensomseilingen [L] og kpt. Hatteras. I Le tour du monde kunne Verne hjemme i Frankrike studere naturbeskrivelser langs reiseruten gjennom Buskerud og Telemark opp til den mektige Rjukanfossen. Han fant også levende skildringer av norsk byggeskikk, blant annet i Heddal. I samme LtdM-artikkel av reiseskribenten Paul Riant, kunne forleggeren eller forfatterne Verne og Laurie lese [F 8] om både det katolske valfartssted sankt Mikaels-krypten ved Nordfjord og den vakre Nærøfjorden i Sogn.[N 9]
Det understrekes i reisemagasinet at eksteriøret til den vakre Heddal stavkirke er meget godt bevart og at denne, sammen med den berømte St Mikaels-kirken på nordvestlandet er de to eldste eksempler på katolske byggverk i Norge. Her har vi å gjøre med et av middelalderens tre viktigste norske pilegrimsmål. På samme måte som til St.Olav -helligdommen i Nidaros, eller mirakelkirken i Røldal, valfartet troende til de hellige stedene ved Sunniva-klosteret på øya Selja like ved Stad. Meget sentralt i denne katolske historien er en hulekirke tilegnet erkeengelen St. Mikael på samme øy i Nordfjord. Jules Verne og hans skrivekollega André Laurie kunne altså i reise-artikkelen fra 1860 finne interessante forbindelseslinjer til det katolske Frankrike. Og disse stikkordene later det til at opphavsmennene, hvem det nå var i research-fasen, har fulgt. Langs dette sporet har de temmelig sikkert kommet over legenden om sankt Sunniva.
.
Sunniva-legenden på Selja
Opphav til den religiøse betydningen av stedet Selja er et sagn om den irske kongsdatter Sunniva, som senere ble erklært som helgen. I følge legenden ble prinsesse Sunniva som var arving etter en irsk katolsk konge tvunget på flukt under angrepet til en hedensk krigerhøvding som ønsket å gifte seg med henne. Den katolske prinsessen nektet å la seg gifte bort, og sagnet forteller at hun og søsknene flyktet til sjøs. Uten årer eller seil drev de over havet og kom mirakuløst i land på hver sin øy utenfor Nordfjord. Her skal de ha søkt tilflukt og overlevde i huler på oppsiktsvekkende vis.
.
På øya Selja, hvor Sunniva i følge sagnet drev i land, ble det senere bygget et kloster til minne om hendelsene. Det ble også oppført flere kirker, blant annet på stedet Nordbø, nordøst på øya. På Hellaren finner vi grottekirken som lokalt omtales som Mikalskyrkja. I dag er det ikke mange fastboende på stedet, men hvert år oppføres Selja-spelet som gjenforteller sagnet om de tre søsknene som ble satt på sjøen fra Irland og drev i land i Norge. Denne fortellingen kan være opphavet eller inspirasjonen til historien om bokens keltiske Erik som kom drivende til land og ble funnet i fjæresteinene på øya ”Noroë” etter et skipsforlis ved Færøyene. Ved flere anledninger leser vi at bokens rollefigurer diskuterte seg imellom hvorvidt han kanskje med sitt unorske utseende kunne stamme fra Irland. Men det skulle altså vise seg at han hørte til i det keltiske Bretagne, akkurat som Jules Verne.[N 10] På denne måten knyttes keltiske bånd mellom opphavsmann og romanens hovedrolle.
En slik  fellesnevner for forfatter og hovedrollefigur, kjenner vi igjen også fra boken om loddseddelen (norsk tittel: Det store loddet, i 1971). Verne understreker her også nordmennenes slektskap med kelterne. Han minner dessuten om Gange-Rolv som er nært knyttet til vikingtidens Nordmandie i nord-Frankrike, ikke langt fra Vernes hjemtrakter (i voksen alder). Det er dette litterære selvbiografiske grep som vi har sett flere ganger hos Verne, som knytter ham også til boken om Cynthia, selv om romanen skal være skrevet av André Laurie.
.
Inspirasjon og lokalisering
Opplysningene i sagnet fra Selja viser oss en mulig inspirasjonskilde for forfatteren den gangen boken skulle skrives, men dette blir selvsagt bare gjetninger. Og det fordrer at forfatteren fant fram til bakgrunns-historien for hulekirken tilegnet St.Mikael i Nordfjord, som han kunne lese om i reisemagasinet Le tour du monde. Det er heller ikke gitt at stedsangivelsene fra fiksjonsteksten er ment konkret. Men det er jo interessant å observere likhetspunktene historiene imellom, og at sagnet om den irske Sunniva, akkurat som romanfortellingen, knyttes til et øysamfunn ved Nordfjord.
.
På øya Selja i Nordfjord mener jeg det er grunn til anta at vi har kommet fram til stedsnavnene som har inspirert romanen om Vraket etter «Cynthia». Her finner vi tettstedet Nordbø, og øya ligger like ved munningen av Nordfjord. Forfatteren har som alltid i de franske Verne-tekstene en noe underlig stavemåte for norske stedsnavn, i dette tilfelle betegnelsen ”Noroë ved Noroë-fjord”. Både Verne og andre franske skribenter som omtaler Norge benytter nokså selvkomponerte stavemåter for norske navn og begrep. Sannsynligvis er mange av dem basert på muntlige overleveringer. Det er også grunn til å anta at forfatterne i noen tilfeller har ønsket å anonymisere stedet til en viss grad. Derfor anser jeg at betegnelsen Noroë godt kan være inspirert av Nor(d)bø.
.
I denne forbindelse er det nærliggende å peke på et typisk særtrekk ved mange Verne-romaner. Ofte benytter forfatteren ordspill og anagrammer med utgangspunkt i faktiske historiske hendelser og steder. I artikkelen om loddseddelen har jeg omtalt dette fenomenet, hvor forfatteren tilsynelatende bytter om på bokstavene i et navn [N11], eller benytter nesten likelydene stedsbetegnelser. Man kan jo si at det er en viss fonetisk likhet mellom skips-navnet «Cynthia» og helgennavnet Sunniva, og kanskje til dels også stedsnavnet Selja.

Tranproduksjon i Norge
I god Jules Verne-tradisjon inneholder boken også naturvitenskapelig folkeopplysning. Romanen beskriver ganske inngående tørrfisk, rundfisk og stokkfisk, hengende på hjell i kystnorge. Og ikke minst får vi høre om tranproduksjon. På denne tiden var det trandamperier på en rekke øyer langs kysten. Handlingen starter på en slik øy.
Boken bringer ved starten av fortellingen detaljert omtale av et nyoppfunnet vidunderprodukt på grønne flasker med bilde av produsenten. Beskrivelsene passer meget godt på den norske farmasøyten Peter Møller og hans moderniserte tranproduksjon som startet 1854. På den tiden boken ble utgitt hadde kjemikeren, Dr. Frantz Peckel Möller overtatt driften av selskapet.  I 1860-årene presenterte Møller sin damp-medisintran på internasjonale industriutstillinger og mottok gullmedalje for høy kvalitet. Dette kan meget vel ha vært kjent for opphavsmannen til fortellingen. Og det er ikke usannsynlig at vi her har funnet fram til modellen for den utflyttede kjemidoktoren fra Norø, som har gjort svenske av seg etter å ha slått seg opp på tranproduksjon i kyst-Norge. Boken om Erik fra Norø åpner slik:

”Det finnes vel verken i Europa eller noe annet sted en vitenskapsmann hvis ansiktstrekk er mer kjent en doktor Schwaryencrona.” [ov. PJM]

Teksten beskriver deretter de millioner av tranflasker som distribueres verden over, med sin grønne etikett hvor ansiktet hans er gjengitt. [F 12]

”Sannheten krever at vi opplyser om at de små flaskene ikke inneholder annet en fiskelever –olje. En god og nyttig medisin som selges til norges innbyggere for en krone” [ov. PJM]

Romanen inneholder en rekke rollenavn som jeg ikke skal gå inn på, men bare peke på  at i disse tekstlinjene ligger kanskje forfatterens navne-idé til et av hovedpersonene i fortellingen. Det noe svensk-klingende navnet på tranprodusenten, Schwaryencrona, høres for meg umiddelbart ut som en ordlek med flaske-prisen, nemlig en «Sverige-krona», som var en noe fremmed myntenhet i Norge på den tiden fortellingen fant sted. [N13]
Avslutningsvis vil jeg presentere et sitat som viser at forfatteren på et eller annet vis har skaffet seg mye kunnskap om norske tradisjoner. Her orienterer han om tretten dagers julefeiring, om juleøl, julebukk og ski (og staver), som har fått det noe tyskklingende navnet Schnee-shuhe. [N14] Her kommer en beskrivelse av julefeiringen på Norø, etter at Erik har oppholdt seg i Sverige i to år:

Fra boken L´epave du «Cynthia» (Vraket etter «Cynthia»)
kapittel V
«De tretten juledager»
Det ble Jul igjen for andre gang siden Eriks avreise. Dette er over hele det sentrale og nordlige Europa den store årlige festhøytiden, fordi den faller sammen med lavsesong for nesten alle næringer. I Norge forlenger de denne spesielle feiringen til tretten dager, de tretten Juledage, og dette gjør denne høytids-markeringen helt spesiell. Det er tid for familiesammenkomster, middager og til og med forlovelser. Forrådskamrene er fylte også i de mer fattige hjem. Overalt er gjestfriheten stor og en del av dagsorden. «La Jul øl» eller juleølet nytes i overflod. Alle besøkende tilbys en støyt fra et trebeger besatt med gull, sølv eller kobber. Selv de mest beskjedne familier er i besittelse av slike arvestykker som har blitt overlevert fra tidligere generasjoner gjennom uminnelige tider. Gjesten forventes på sin side å tømme begeret og utveksle lykkønskninger med verten, om en gledelig høytid og et godt nytt år.
Julen er også tiden da alle tjenerne får nye klær, som ofte utgjør største delen av lønnen deres – på tilsvarende vis får storfe, sauer og til og med fuglene i luften, rett til doble rasjoner som er spesielt store. De sier i Norge om en fattig mann: «Han er så fattig at han ikke en gang kan gi spurvene julemat.»
Av alle disse tretten tradisjonsrike dagene, er julaften den lystigste. Det er vanlig at grupper av små gutter og jenter går rundt på sine «Schnee-shuhe» [ski, ov.PJM] og stopper foran hus for å synger de gamle folkemelodier i kor. Når de klare stemmene plutselig lyder i den kjølige kveldsluften, midt i ensomheten når dalene ligger dekket av sin vinterdrakt, gir dette både en sjarmerende men på samme tid litt merkelig effekt. Dørene åpnes umiddelbart, man inviterer sangerne og sangerinnene til å komme inn, og tilbyr dem kaker, tørkede epler og øl, og ofte ber man dem danse. Så, etter denne enkle kveldsmaten, drar den lystige troppen videre, som en flokk med måker, for å gjennomføre det samme ritualet om igjen et annet sted. Avstandene betyr ingenting, for med «Schnee-shuhe»-ene, som er noen reale to til tre meter lange bjørke-planker, festet til føttene med lærreimer. Det samme benyttes av den norske bonden, godt hjulpet av en sterk stav for å komme i gang og å øke farten. Med dette kan han imponerende raskt tilbakelegge avstander på flere kilometer (milles). [F 15] [ov PJM]

animasjon som viser et utvalg illustrasjoner fra boken

Jules Vernes forlag J.Hetzel & Cie, trykket i 1885 ialt 24 illustrasjoner laget av kunstneren George Roux, noen vises i animasjonen ovenfor.
Alle verkene kan ses samlet her.
Andre illustrasjoner til fortellingen ble laget til forlaget Hachettes utgivelse i 1935. De kan ses her.

-til toppen-