Jules Verne i Norge

De tre Skandinavia-reisendes lystige misere
For første gang i Norden presentes her en oversettelse av Jules Vernes reiseskildring.
Dette er første kapittel, skrevet i 1861.
–
Full oversettelse til norsk (2010) ved Per Johan Moe – http://www.julesverne.no
(noen flere kapitler foreligger ikke)

Kapittel I

En fiks idé – Reisegalskap – Mine kjempe-entusiastiske følgesvenner – Trekløveret – Forberedelser til avreise – G. Belezas reiseguide – Innkjøp – Besøk i Rothschilds bank – Farvel til levningene – Invitasjon til de reisendes vals – Farvel! kjære Frankrike! Farvel!

Jeg må ærlig tilstå for mine lesere at jeg aldri egentlig har kommet meg ut av min hule og at jeg holdt på å dø av reisetrang. Denne lidenskapen bare vokste hos meg i årene mellom 20 og 30 -års alderen og ga seg ikke. Jeg leste alt som kunne leses og alt som ikke egnet seg til lesing, i stedet for å faktisk reise, og dersom ikke alt dette har skadet mine hjernevinninger er jeg en lykkelig mann.

Etter reisene til Cook, Ross, Dumont, Urville, Richardson, og tilsvarende med Alexandre Dumas, hadde jeg opparbeidet tilstrekkelig appetitt til å [kunne] fordøye sekstiseks bind av l’Univers pittoresque [det pittoreske univers], altså verket til Benediktiner-ordenen. Trass dens strenge regler og forordninger, har aldri noen blitt pålagt å lese det. Eventyr, oppdagelser, ekspedisjoner, turer, valfarter, felttog, vandring, utforskning, ruter, pilegrimsreiser, overfarter, turisme
– disse tusenvis av magiske ord som tjener til å uttrykke den samme ideen, krysset, blandet, sammenfiltret, slått sammen – de surret rundt i hjernen min. Jeg ble helt  syk av det. Lengselen etter de fremmede landene ble overveldende for meg.
Å forlate Frankrike, å etterlate stedet jeg ble født, flykte fra mitt fedreland hvor jeg nå hverken klarte å sove, knapt kunne puste  – jeg trengte å komme meg vekk for enhver pris.

Jeg vet ikke om mine lesere noen ganger har blitt invadert av en slik overveldende lidenskap. Jeg håper det. Da vil de forstå meg, da vil de innse hvilken sinnstilstand jeg var i.
________________________________________

Side 2

Gjennom ti år med kontinuerlig lesing hadde det bygd seg opp mye utålmodighet, fristelser og et oppslukende begjær. Jeg ble fra da av i stand til å identifisere meg fullt ut  med de store oppdagelsesreisende som jeg studerte verkene til. Jeg utforsket landområder som de hadde oppdaget, jeg tok i besittelse på vegne av Frankrike, de øyene hvor de hadde plantet sitt flagg. Jeg var Columbus i Amerika, Vasco da Gama i India, Magellan på «Tierra del Fuego» [Ildlandet], Jacques Cartier i Canada, Cook på Ny Caledonia og Durville i New Zealand.  Alltid og overalt fransk, også når det gjaldt oppdagelsen av Labrador, Mexico, Brasil, Guinea, Kongo, Grønland, Peru eller California.

La meg si det med ordene til Chateaubriand; jorden syntes meg for liten, nå som vi har kommet oss helt rundt den, og jeg syntes det var beklagelig at det bare var fem kontinent i verden. I forbifarten skal det bemerkes at jeg til nå aldri hadde forlatt Frankrike, eller mitt område – Verken Paris eller nabolaget mitt, ikke gaten, huset eller rommet mitt.
Der var jeg; inne mellom fire vegger som var tapetsert med geografiske kart – jeg følte meg fullstendig innefrosset. Reiselitteraturen min var ikke nok for meg lenger.

Jeg abonnerte på magasinet Le Tour du monde [Verden rundt]. Det ble nådestøtet. Bildene der grep meg. Jeg ble fullstendig fengslet av disse blyant-tegningene til Doré, av Durant-Brager, Riou, Hadamar, Girardet, Flandin og Lancelot. Alle sammen var de kunstnere med et så stort talent at de var i stand til å gjenskape ting de aldri hadde sett. Alt dette bygde opp i meg en intens fantasi. Jeg var dømt til å begi meg ut i verden, jeg måtte reise for enhver pris. Med denne formuleringen, for enhver pris, synes jeg å høre om en redusert pris, men min finansminister var ikke innstilt på å åpne for ekstrabevilgninger. Og, siden jeg ikke hadde noe overføringssystem som lot meg søke om krigs-bevilgninger hentet fra det som tilhørte landbruksbudsjettet, tenkte jeg ikke på å kutte ned på reiseplanene. Når denne ideen om å komme seg vekk først hadde grepet meg, ga den meg ikke et øyeblikks pause.

________________________________________

Side 3

Etter å ha reflektert lenge og vel, valgte jeg ut de skandinaviske landene som mål for min utforskning. Jeg følte meg tiltrukket av de hyperboreiske [nordligste] områdene, slik som kompassnålen trekkes nordover, uten å vite hvorfor.

Og videre ellers de andre landene, vi har dem like for hånden. Hvem har ikke en større eller mindre reiselyst overfor Italia, Tyskland, Sveits eller Algerie! Hvilke av mine lesere har ikke dvelt litt ved Alpene eller Pyreneene? Ingenting er enklere, og mange som før hadde avstått fra å gjøre alvor av det, fant ut at turen var lett! Jeg er også av den samme mening. Dessuten elsker jeg de kjølige landene ut fra temperament; Skandinavia ble mitt spesialfelt. Dette består av Sverige, Norge og Danmark, tre poetisk land, flyktige som Ossianske dikt, og så har vi havet som må krysses  – det blir ikke noen ordentlig reise hvis det ikke også medfører en del seiling.
Visse landområder i Norge og Danmark som ble beskrevet i [reisemagasinet Verden rundt] Le tour du Monde henførte meg intenst. Der ser jeg for meg at jeg kanskje kan støte på de ville fra oseania, de grønlandske eskimoene. Et forstørret Sveits, et Nord-Amerika i miniformat.

Alt dette som mitt sinn hadde drømte om, bare enda mer særegent og uvanlig. Dette som få mennesker har sett, og enda færre blant de som har den uheldige vanen med å skrive om sine reiseinntrykk. Og til syvende og sist er dette et område som på samme tid både er veldig ny og svært gammel. Derfor svarte alt dette til de villeste forventninger i min fantasi. Jeg vil gjerne legge til noe som jeg håper at ikke noen vil ta ille opp.

Mens jeg gjennomgikk boken av forfatteren [Louis] Énault om Norge [La Norvège, 1857], kom jeg over dette underfundige avsnittet:
«etter hvert som en fortsetter nordover, blir en gradvis mer løftet, men så jevnt og umerkelig at en bare blir klar over høyden en har kommet til ved å kikke på stigningen i barometeret og fallet i termometeret”
Denne påstanden fremsatt av en aktverdig forfatter skremte meg. Han rokket fundamentalt ved mine kunnskaper om de mest grunnleggende fysiske prinsipper. Antitesen var imidlertid vakker, men ville ha forskrekket en forskerspire. Til nå har jeg jo forestilte meg at når man foretar en oppstigning til en fjelltopp, vil barometeret og termometeret synke som etter en gjensidig avtale, den ene som konsekvens av nedgangen i temperatur, den andre som følge av nedgangen i atmosfærisk trykk. [den påståtte] Motsetningene mellom disse to instrumentene virket underlig, og jeg sa til meg selv at Norge måtte være et merkelig land, og dersom det forholdt seg slik, besluttet jeg å dra dit for observere dette faktum selv.

________________________________________

Side 4

Men man bør ikke reise alene. En å betro seg til er nødvendig under reisen, og nyttig, om ikke annet dersom uhellet skulle være ute. Uten et reisefølge, hvordan skal en ellers dele sine inntrykk? Hvordan skal en alene kunne tenne en fredlig pipe ved bålet for rådslagning over beslutninger som skal tas? Hvordan skal en kunne komme over sine eventuelle tunge stunder. Jeg hadde i lengre tid nytt det gjensidige vennskapet med Professor A. Karr. Jeg vet hva et vennskap kan bety når det tas alvorlig. Så jeg prøvde derfor å finne denne min bedre halvdel [andre halvdelen av meg selv], vel besluttet om å utlevere alle luner fra den første.

Jeg kjente allerede den flotteste karen i hele verden; vennlig, vittig, passe uforsiktig, litt treg kanskje, og med ben som var for korte til å bli en stor fotturist. Han var veldig kunstnerisk, og han ville under reisen ha øye for alle disse sjarmerende uvesentligheter som ikke synes.

– Han er fri, sa jeg til meg selv, han gikk med på å følge meg, og følge meg er ordet, fordi jeg har sett for meg at han alltid vil gå bak meg. La oss foreslå for ham denne ekspedisjonen.
– Dette ble gjort en dag, og han sa ja uten mye overtalelse. Hans navn var Aristide H. . .  Dette var en talentfull musiker, og han drømte om å se Helsingør [slott] under påskudd av å skulle komponere noe for Hamlet.
[Note: komponistvennen Aristide Hignard ville se slottet som Shakespeare bruker i sitt stykke Hamlet]

– Scandinavia, utbrøt han! Besøke Odin, Tor og Frøys land. De tre gudene i Valhall, som også er kjent under navnet Sublim, det likeså sublime og den tredje!
Å tilbe Freya, kjærlighetsgudinnen, Aegyr, havets gud, Kar, vind-guden, Loke, guden for ild, Tyr, krigsguden, og Brage, guden for veltalenhet ! Og Fenrisulven lenket til verdens siste dager! Å ofre til de tre skjebnegudinner: Urd, den forgangne, Verandi, den nutidige, og Sihuld, den tredje! [Skjebnegudinnene: Urd(fortid), Skuld(framtid og Verdande(nåtid]
– La meg inspireres av sangene fra den eldre Edda og den fargerike skandinaviske verdensanskuelse!
– Sitte ned ved bålet hos denne eldgamle familien; ”Snaer” – snø og hans tre døtre; Faun, den frosne snøe, Driva, det smeltede sludd, og Miol, den hvite snø!
Venn! Tror du jeg kunne nøle!

________________________________________

Side 5

Jeg ble nesten skremt av all denne uventede lærdom! Vi kan kanskje ikke forestille oss hva en musiker som normalt avstedkommer partiturer er kapabel til. Det er verdt å merke seg at komponistens historie-kunnskaper langt overstiger den til forfatteren av librettoen [Note: altså slike som teaterskribenten Jules Verne]. Jeg begynte å angre på forslaget mitt! Et reisefølge som var enda mer begeistret enn meg selv passet meg ikke helt å høre. Nå var det han som tok meg med, og jeg hadde bare å følge etter.

Til slutt resignerte jeg, venner er sjeldne forresten, i det nittende århundre. Jeg stoppet flommen av kunnskap som Aristide truet med å drukne oss i, og pakten ble inngått.
– Når drar vi? sa han.
– I juli sa jeg, nå er det mai og vi har tid til å forberede oss.
– Da er det en avtale ?
– Avtale.
– Bra! Repliserte musikeren, jeg skal lese alt som angår de skandinaviske landene. Det lød skremmende, men en kjempegod idé sprang inn i mitt hode i det den entusiastiske komponisten forlot meg.
– Avgjort, tenkte jeg, å være to på reisen er en veldig fin idé , men det er ikke noe antall i alvorlige situasjoner. Tre gode reisekamerater vil være i stand til å klare seg bedre! [Note: han leter her etter tredjemann;  Émile Lorois] Det kan være farer som lurer i disse ukjente landene, så det kan være bra å være flere. Denne djevelen av en musiker er i stand til å imøtegå disse mytologiske stedene som jeg ikke vil kunne klare. Dette er en Bretagner, slik taler et muldyr, som ikke er villig til å gå dit han ikke selv vil.

Vi blir tre. Helt fra uminnelige tider har det vært bemerkelsesverdige egenskaper ved dette tallet: Pythagoreerne og platonikerne har rangert det som det perfekte tall. Grekerne hadde tre store guder, de tre nådegaver, de tre furier og den trefoldige Hecate. Indierne har Trimurtien, og romerne de tre Horatier. Kreterne har treenigheten, og faren, moren og barnet danner sammen (disse tre) familien. Det finnes tre konger i himmelen, de tre prestene under høymesse, de tre herskere i naturen, de tre dommere under politisaker, tre kongedømmener i de skandinaviske landene, og tre signaler  i England godkjenner de liberale forslagene!
Tallet tre behager gudene! La oss bli tre! Og måtte himmelen beskytte oss! (forbarme seg over oss)

________________________________________

Side 6

Disse flotte grunnene, disse overbevisende argumentene, må jeg tilstå med skam, skulle bare dekke over min frykt for å bli overkjørt av musikeren min. Jeg bestemte meg derfor, siden mitt andre jeg plaget meg, å lete etter den siste tredjedel av meg selv. Det var ikke et lett valg. Jeg henvendte meg en etter en til et anseelig antall av mine venner. Jeg ble avslått langs hele linjen.
– Dra til Sverige? sa man til meg, løpe rundt i Norge? – undersøke Danmark? eksisterer disse landene? Er det ikke noe som bare er oppfunnet for den europeiske maktbalansen? Er de ikke bare imaginære, slik som breddegrader og meridianer? Men er ikke dette bare fabel-riker, områder dit ingen drar, der hvor ingen kommer tilbake fra, av dem som er så skrullete at de våger seg! Hva vil du gjøre der?
– Bare besøke dem.
– De der kan du ikke besøke, svarte man meg! – Har du noen gang møtt en svensk eller en norsk?
– Aldri.
– Ja og så?
– Vel, for meg vil de nok ligne på den store Christine, Monalderchi, balletten til Gustave, Linné, Bernadotte.
– De har du sett?
– Nei! men jeg har hørt snakk om dem.
– Og det er ikke nok for deg! La oss se! La oss vurdere, og vær ærlig! Hva har du til hensikt å se i Norge?
– Se på fossene.
– Vann! Men det ser vi hver eneste dag i Paris, det er det ikke verdt å reise så langt for!
– Jeg er enig. . .
– Til slutt: du kjenner språket i landet?
– Nei
– Har du mye penger?
– Veldig lite!
– Og du vil reise utenlands! Du er en tosk!

Gal eller ikke, jeg holdt meg til ideen min, disse ytterst relevante argumenter, rørte bare ikke meg. Og selv om ytterst realistiske personer hadde fremført dem trakk jeg på skuldrene. Som Diogenes, lette jeg etter min mann.

________________________________________

Side 7

Og med enda større hell, trass bedrevitere akkurat som filosofen fra Sniope, fant jeg ham endelig. Han var advokat, og grunnet hans mange klienter, disponerte han nesten ubegrenset med tid til rekreasjon. Han het Émile L…. [Émile Lorois] Og han hadde lange ben, som han gjerne kunne avstå noen centimeter av til komponisten, uten å ta skade, bortsett fra en tre eller fire dødelige sykdommer som han mente han hadde. Det gikk helt utmerket, han var ikke til å stoppe når han først var igang.

Jeg presenterte min idé for ham, han smilte, og tok tre skritt på en meter og tjuefem, og sa til meg:
– Strålende prosjekt, kjære venn! Besøke de skandinaviske landene! Studerer Grunnloven av 1809, bestemmelsene i riksdagen i Sverige, et land som var blant de første til å anerkjenne en representativ (demokratisk) regjering! Å lese den gamle Sten Stures forordninger, som tillot bøndene å ha representanter i nasjonalforsamlingen! Å høre Anders Danielsons forelesninger, den mest bemerkelsesverdige taler i det Vestgotiske rike! Bla gjennom vedtektsboken av 1822! Se hvordan «Kosemnes»-retten fungerer, det første nivå i jurisdiksjonen, rådhusretten som er apellinstansen, hofretten – neste rettsistans,  og til slutt högsta domstol hvor ministeren presederer! Å dykke ned i spesial-lovene som gir kvinner fra landsdelen [«Woerend»] retten til å dele arv med menn, til minne om seiren over danskene!
Å gå gjennom arbeidene til professorene Afzelius, Walhenberg, Svanberg, Gefer, Frier og Nillson! Å sette sin fot i universitetene i Lund og Uppsala! Dette er jo drømmen i mitt liv, og en virkeliggjøring av mine kjæreste ønsker!

Og jeg som trodde at alle oversvømmelser [syndefloden] ble avskaffet [da Gud] ved oppfinnelsen av regnbuen, Jeg tok feil! Til slutt, flommen stoppet etter førti minutter, om ikke etter førti dager.
– Når drar vi? Sa Émile mens han gikk fremover.
– I juli sa jeg, nå er det mai og vi har tid til å forberede oss.
– Da er det en avtale ?
– Avtale.
– Vel, jeg skal sørge for å kommer velskodd også med hensyn til den norske lovgivning, repliserte advokaten i det han forlot meg.

________________________________________

Side 8

– Ja vel så er det bestemt, sa jeg til meg selv – det blir dem som tar meg med!
Advokaten kjente jo musikeren . Det kom til å gå helt av seg selv.

Jeg lot være å lete etter en fjerde følgesvenn, eksempelvis innen medisin, så slapp jeg å høre ham snakke om elefantsyke og spedalskhet,
eller innen militæret; om kaserner og utmarsjer
eller landbruk; om avløp og vekselbruk.
Nei for jeg ønsket ikke å ha noe slikt på reisen, jeg ville heller be naturen om å avdekke sine naturlige underverk av seg selv. Jeg ville bekymre meg mindre for stil-epoken til en bygning dersom den føyde seg godt inn i landskapet, eller lagdelingen i grunnfjellet, etter å ha nådd opp på de høyeste toppene.

Men alt i alt, mine følgesvenner var to staute karer, og dessuten kjenner jeg ikke til noen som er mer tilpasningsdyktig enn en advokat, bare han ikke henfaller til å gå kledd som det  motsatte kjønn,
eller når det gjelder musikere, de imøtegår fullstendig oppfatningen til Hesiode, som anser pottemakere og smeder som de mest attraktive yrker i verden. Det forstås forhåpentligvis at jeg ikke kan garantere noe med hensyn til smeder og pottemakere.

Vårt trekløver møttes ofte i løpet av de to månedene før avreisen. Timene gikk mens de studerte kart og avgjorde reiseruten! Émile kunne ganske godt engelsk. Forlagshuset Hachette hadde ennå ikke utstedt en Joanne for dette landet, [Note: fransk reise-guide] så han fordypet seg i Murray til min ergrelse, fordi med denne forbaskede boken, er man ikke for godt forberedt.

Jeg kjøpte de beste kart over Sverige. – Så med kompass i hånden, skulle vi stå distansene, vi skulle krysse bekkene. Og med en god vandringsstav, skulle vi stryke over fjellet.
– Hei! sa vi, da vi syntes vi hadde alt klart
– ut i naturen !
– Vi strålte av lykke blandet med stolthet, Émile balanserte på de lange bena sine, klare til å tilbakelegge store distanser, selv ville jeg følge på med store vansker. Når det gjaldt Aristide kunne man allerede ane en viss tretthet.
– Angående meg, gjentok advokaten ustoppelig, jeg er ikke av dem som synes de kjenner et land bare ved å ha krysset det med tog! Jeg er fast bestemt på å se alt.
– Og det samme gjelder meg, ville jeg svare! I denne saken kunne vi ikke være uenige.

________________________________________

Side 9

Til slutt, etter mye diskusjon grunnet reisefeber, ble det bestemt at turen skulle begynne med Sverige. Vi måtte derfor komme oss til Lubeck via Köln-Hanover-Hamburg, og derfra stige om bord for en overfart til Stockholm. Det så lovende ut for en kjempefin seiltur, og under kryssingen av den øvre delen av Tyskland, skulle vi forsøke å få se så mye som mulig.

Juni måned ble veldig lang, til tross for dens tretti dager, og ganske langsomme til tross for de femten timer med sol.  Jeg levde ikke lenger. Min fantasi lå utenfor rekkevidde der i det fjerne. Jeg hang knapt sammen. Jeg trente som en ekte jockey, i lange trav over St. Denis – slettene forberedte jeg meg på lange distanser. Jeg gikk opp bakken til Montmarte-høyden, så stolt over å skulle få spille rollen som fjell, mitt blikk skuer utover den store hovedstaden som jeg kaller det parisiske osean, og så, I det jeg kommer ned igjen, kikker jeg i øyekroken på stagnerte forbipasserende, som [nøyer seg med å] følger disse enkle gatene, når det finnes veier, som krysser små trange torg, når det finnes sletter, som bare passerer brua over Seinen i stedet for å ta seg over de store hav, og jeg sa til meg selv med en følelse av medynk;
se her er mennesker som ikke skal til Norge !

G. Beleza hadde utgitt en guide for det praktiske liv [Dictionnaire de la vie practique], her hadde jeg besluttet meg for å trekke ut den nødvendige reiseinformasjon. Først og fremst anbefalte han å anskaffe et pass. I dette henseende måtte vi forholde oss til alle de utenlandske ambassader. I tillegg rådet han oss til å ta dampbåter framfor seilskip, det var også vår intensjon. Og han la til, ikke glem å ta med et lite lager av rom og tobakk, «to artikler», sa han, som dersom de deles ut omtenksomt «kan skape goodwill og velvillighet, ikke minst hos sjøfolk, som det alltid er tilrådelig å holde seg på god fot med”
Jeg merket meg denne eiendommelige observasjon. Han insisterte ellers på kvalitetssko, og bruk av caoutchoux – [gummi-regnfrakk], og endelig, han avsluttet med å anbefale å ta med et skytevåpen, om ikke for å forsvare seg, så i hvert fall å for å tilkalle hjelp.

________________________________________

Side 10

Fordi sa han,
«det er beklageligvis alt for mange eksempler på turister som har omkommet med bruddskader, som døde i kort avstand fra et sted hvor de kunne vært reddet dersom de hadde vært i stand til å påkalle hjelp ved et smell fra skytevåpen».
Setningen til Herr G. Beleza var litt lang, men den kom jo fra hjertet, og jeg grøsset av fryd, så jeg merke meg rådet:
pass alltid på å ikke bli slått ned, langt unna der det er hjelp å få.
Velustyrt med all disse uvurderlige rådene gjorde mine to følgesvenner og jeg våre innkjøp.
På fabrikken til Deel & Mayor fikk hver og en av oss kjøpt en utmerket caoutchoux [gummi-regnfrakk] til en pris av 25 francs, en koffert av villsvinskinn med lerretsfor, en solid stokk, en reisesekk med lærreim, og en revolver som jeg var den stolte besitteren av kompletterte vårt  reiseutstyr.

Hver av oss hadde i tillegg sin drikkeflaske fylt med rom, kirsch eller brandy.
Advokaten handlet også inn en drikke-bukk til å hente vann fra bekker, som hadde den fordelen at det holdt vannet fra disse rene kildene smittefrie.
Jeg hadde en notatbok av Henri Penny’s patent,
Aristide, hadde et album hvor han hadde til hensikt å samle folketoner fra disse enkle menneskene,
og Emile, en kontobok, han hadde reisekassen. Til sammen hadde vi tre, ved litt anstrengelse, samlet sammen 3500 francs. Med dette skulle vi reise til verdens ende. To tusen franc ble vekslet til utenlandsk valuta, resten skulle brukes til å skaffe oss en bankremisse med låne-avtale, som kunne heves i en Stockholmsbank.

________________________________________

Side 11

En venn av meg, som gjennom tretti års virksomhet hadde fått et utmerket kontaktnett, førte meg til Baron Rothschild. Jeg kjente ikke denne store finansmannen. Stolt kom jeg inn på hans kontor;  tross alt var jeg blitt en kunde, han ga meg en bankremisse, det skal være visst. Men jeg skulle betalte ham renter og provisjon, han stod derfor i gjeld til meg. Jeg holdt hodet høyt, en mann som betaler den nette sum av femten hundre franc har krav på respekt.
Henri Heine har fortalt om at da nattpotten til Baronen en gang ble båret ut gjennom forværelset hans, hadde en rekke av kundene lettet på hatten til honnør. Jeg sverget for meg selv at, dersom gjenstanden det her var snakk om skulle vise seg, skulle mitt hode forbli tildekket, ikke av stolthet, men av verdighet. Heldigvis ble jeg ikke satt på prøve.

Kort sagt, jeg mottok pengeremissen, utskrevet for en Stockholmsbank, men ingen tok notis av meg, og jeg fortrakk ikke en mine i det jeg så ned på Baronen, der jeg forlot ham sittende bak sine flerfargede klokkestrenger ved arbeidspulten. Mine to kompanjonger hadde på sin kant skaffet seg flere anbefalingsbrev til den franske konsul i Sverige og til en doktor i Christiana. For meg virket dette helt unyttig. [Note: men den ble nyttig, les om Dr. Boeck i artikkelen om Loddseddelen]

Til slutt var juni måned til ende, men avreisen ble utsatt til den andre juli! Enda en dags forsinkelse. Omsider hadde vi tatt rørende farvel med våre respektive familier. Og i følge en muntlig overenskomst, ble det bestemt at dersom en av oss bukket under på reisen, ville ikke levningene bli brakt tilbake .

I Paris fantes det en hovedagent for reiser nordover, her kunne en få direkte-billetter fra Paris til Stockholm via Lubeck, og det måtte ordnes slik at vi kunne nå fram til denne siste byen i tide til å kunne gå ombord fredag kveld, den 5. juli, så vi hadde ingen tid å miste hvis vi ønsket å tilbringe et døgn i Hamburg. Billettprisen var 210 francs fra Paris til Stockholm i første klasse-kupe på passasjer/gods -toget. Vi dro alle tre til byrået; og der, jeg kunne ikke få øynene mine vekk fra en plakat med [skipet] «Svea» som skulle stå for overfarten på Østersjøen. Da vi betalte prisen, fikk vi utlevert en liten rød bok som bladene etter hver skulle komme til å falle ut av, og et reisebevis for ombordstigningen på ”Svea”.
[Note:  Den røde boka kan ha vært reiseguiden til Thomas Bennett]

Og endelig, tirsdagen kom. I de siste åtte dagene hadde jeg ikke beveget meg ute uten min caoutchoux –gummifrakk og min reiseveske.
Måtte mine lesere la være å trekke på skuldrene. At  himmelen ikke har tatt fra dem kjærligheten til reising, med denne lille nervøse fantaseringen og filosoferingen over å ha funnet skjønnheten ved de store reiseruter. Men de som besitter denne hellige ild, og som leser det jeg skriver, og stoler på meg om prisene og valg  av transportmidler;
og deretter, at de drar til Sverige, Danmark og Norge! De er ikke som alle andre land i verden, en finner ikke dess like.
Men uansett, dette er ekte reising! Sletter, fjell, skoger, bekker, stryk, elver, innsjøer, hav, på hesteryggen, til fots, med postvogner, karjoler, kjerrer, og klatreturer eller farlige nedstigninger.
Her finner du alt – som kan brekke bein men til hjertens lyst, og om du så bare får med deg halvparten av all den glede jeg har opplevd, vil du være full av inntrykk og gode minner for resten av livet!

Klokken halv fem, var vi på ”Gare du Nord” jernbanestasjon, og min puls slo nitti slag per sekund! Jeg hadde vel ikke glemt noe? Igjen og igjen sjekket jeg de overfylte lommene mine. Jeg undersøkte også reisevesken mens låsen jamret seg under fingrene mine. Koffertene ble til slutt veid, merket og lastet om bord. Jeg var den først i venterommet, som en erobrer. En klokke ringte, dørene åpnet: på et blunk var vi installert i en kupé, Émile og Aristide satt bak, jeg foran.

Ti over fem lød dampfløyta kraftig, maskinen peste, toget beveget seg, og til våre medreisendes store overraskelse, lente alle tre seg ut av vinduet på høyre side, mens vi ropte samstemt et kraftig:
«Farvel! Frankrike! Farvel!»

– Jules Verne, 1861

— oversatt av Per Johan Moe http://www.julesverne.no
Den omstendelige fortellerstilen (med meget lange setninger) er forsøkt direkte gjengitt.

–
Teksten er første gang utgitt i 2003, som vedlegg til magasinet GEO (hors serie)
Jules Vernes manusskript eies av Bibliothèques d´Amiens Metrópole, i Frankrike
-til toppen-